Forfatter: Lars Olav Dybvig
Postet den: 21.11.2007

Nintendo lovet å levere en frisk, gjennomført og fullverdig Mario-tittel med Super Mario Galaxy. Det klarte de med god margin. Jippi!

Det var på E3-messen i 2006 at Nintendo stolt og for første gang kunne vise Super Mario Galaxy foran et ivrig pressekorps og publikum. Da ventetidene var på voldsomme seks lange timer for å spille en sju-minutters demo, kunne vi allerede på den tiden konstatere at potensialet til Galaxy var enormt. Kanskje hadde Mario endelig funnet veien tilbake til det gode og det gamle; det positive, naive, engasjerende og det klisjéfylte stemningsfulle. En opplevelse hvor ekte spilleglede er alt.

Det ligger i luften og er omtrent uungåelig å nevne at GameCube-forgjengeren Super Mario Sunshine ikke innfridde på samme nivå som Super Mario 64 gjorde med sitt glatte innhopp i 3D-æraen. Sistnevnte spillbragd er sammen med retroperlene Super Mario Bros. 3 og Super Mario World, kunstverk som utgjør kremtoppen av det mange regner som det aller mest betydningsfulle spillverden noensinne har hatt å by på. Og det er nettopp i disse klassikerene at mye av futten og den enorme spillegleden man henter ut av Galaxy ligger, og selv om oppskriften på det hele er temmelig lik, fungerer spillet svært så godt. Det hele vitner om lang og nøye produksjon overvåket med japansk presisjon så seig som sirup. Tyngdekraften spiller en stor rolle. Nytt i Galaxy er det at Mario kan løpe helt rundt en planet fordi man suges til den. Dette er virkelig morsomt og åpner for hauger av muligheter og utfordringer. Små, puslete planeter blir plutselig voldsomt store når man kan sprette helt rundt og løpe tvers igjennom.

En klassisk konflikt
Historien har fått et litt større spillerom denne gangen, selv om det slettes ikke er allverdens dype greiene. Jeg kan begynne med å fortelle at prinsesse Peach blir kidnappet, og.. det er en liten vri. Det er alltid en liten vri. Her er den: spillet åpner med en klassisk, lett fortellende eventyrbok som introduserer den svære stjernedryssfestivalen, en tradisjon i Mushroom Kingdom. Soppene feirer, mens gleden brått blir borte når den ikke altfor folkekjære og velkjente erkeskurken Bowser kommer ovenfra med ildkulene sine og sprer kaos såvel som elendighet i det nattlige Mushroom Kingdom. Før Mario når frem til prinsesse Peach sitt slott, løftes hele slottet ut i verdensrommet. Mario henger iherdig og heltemodig på, men må til slutt finne seg i å falle av. Her begynner det; ikke bare et av tidenes plattformeventyr, snarere en umiddelbar klassiker i en, unnskyld meg, AAAWESOME innpakning.

Glattpolert sansestimulasjon
For i hodet mitt som det ellers har lett for å herske en stor dose "til og fra-tankegang", er det svært liten grunn til å tvile på at Galaxy er blant de mest utrolige og stemningsoppbyggende spillene som noensinne er laget. Med et univers rikt på farger, snasne eksplosjoner, støv og røyk, glinsende vann som balanseres av isfjell, lava og aggressive asteroider, er det bare veldesignede karakterer som kan gjøre det hele så perfekt dette spillet klarer å fremstå rent grafisk. Galaxy er det peneste spillet Nintendo har kommet med til nå, og viser at maskinvaren i Wii har mange muligheter.

Men musikken er derimot det aller mest hakesleppfremkallende jeg har latt sige inn mellom øreveggene fra et spill hittil. Bort med kjipe MIDI-lyder og inn med fullt orkestrert musikk som virkelig setter klampen i bånn for det gjennomtrengende presset man føler for å la seg suge inn i en glattpolert og atmosfærisk drømmeverden. Enten det er under en dukkert, sprettende på brune firkanter i det grønne gresset eller midt i en svett slosskamp forvirret av tyngdekraften. Lyddesignet forøvrig er like lite overraskende som handlingen i spillet, men det er også en påminnelse om hvor godt det har vært i tidligere kapitler i samme serie, der Nintendo har hentet inn det aller beste fra 80 og 90-tallet for å gjøre det moderne og passende for spillets optimistiske undertone. Det er akkurat sånn man ønsker at det skal være. Og sånn er det.

Som gammelt, så nytt
Jepp, de gamle gule stjernene er tilbake, og fungerer på samme måte som tidligere. Hver gang man gjør seg ferdig med en bane, får man en stjerne. Etter hvert som man får flere stjerner åpner man også opp nye steder å spille på. Det tar 60 stjerner å gjøre seg ferdig med historiedelen av spillet. Dette høres kanskje kort ut, men etter rulleteksten kan man forvente å bryne seg på over dobbelt så mange vriene stjerner til. Vanskelighestsgraden øker, og jeg skal ikke legge skjul på at enkelte forsøk på et par stjerner har endt i større mengder forbigående frustrasjon.

I Galaxy er de fleste banene, eller galaksene, mindre enn i de tidligere 3D-spillene. De er mer komplekse, enda bedre designet og det er like spennende rundt hvert hjørne man runder mens Mario roper jippi. Power-ups spiller en viktig rolle i mange av galaksene. En nyhet er for eksempel biedrakten, som gjør at Mario kan lette den feite rumpa si fra bakken og nå nye høyder og hemmeligheter. Man kan også klatre på honning, som selvsagt er veldig praktisk. Mellom de ordentlige banene finner man også av og til noen finurlige minispill. Hva med å surfe om kapp?

Et perfekt kontrollsystem
I et plattformspill er god kontroll spesielt viktig. Nettopp dette er blant punktene som utgjør det aller beste i spillet. Styringen av den spretne rørleggeren fungerer nemlig så bra at man nesten ikke tenker over at man har spillkontrollere mellom hendene. Tradisjonelt nok løper man med stikka og hopper med A-knappen. Rist litt på Wii-fjernkontrollen eller nunchuk-en, så gjør Mario et "Spin Attack". Et nyttig angrep for å slå ut fiender, flippe brytere eller kaste skilpaddeskjell. Nytt i spillet er "Star Bits", stjernestøv man finner overalt på planeter og som drysser rundt i verdensrommet. Pek på skjermen med Wii-kontrollen for å samle dem, og skyt dem der du peker med B-knappen under. Nyttig for å sette ut fiender et lite øyeblikk, eller å få tak i skjulte mynter om man har lite liv. Ellers er det noen søte og sultne rosa "Lumaer" rundt om kring, som ved å gi dem en sum Star Bits vil åpne nye veier eller til og med danne nye planeter. Spillet har også et lite co-op-modus som lar spiller nummer to styre pekeren, skyte Star Bits og hale og dra i ting på banene.

C-knappen bak på nunchuken brukes til å justere kameraet bak Mario, mens med D-paden er man friere til å justere litt mer som man selv vil med kameraføringen. Noen få ganger i løpet av spillet opplevde jeg litt irritasjon med tanke på at kameraet peker litt i feil retning. Ellers er kameraet i spillet intelligent og fungerer prikkfritt. Derfor er ikke dette noe som trekker ned på spillopplevelsen sett under ett.

Blant tidenes beste spill
Det er vanskelig å komme med noen annen konklusjon enn at Super Mario Galaxy er et av tidenes klart beste spillutgivelser, hvis ikke den aller beste. Det er et underholdningsprodukt av svært høy kvalitet, som er lett å plukke opp, men vanskelig å legge fra seg. Det er en energibombe, et minne om barnlig glede og optimisme. Det er rett og slett Super Mario i den mest stemningsfulle og tiltrekkende atmosfæren jeg har hatt æren av å få oppleve i et spill.