Forfatter: Marius Ruud
Postet den: 21.09.2007

Mario er nok en gang tilbake i papirform, denne gang for første gang på Wii.

Alt starter som en fredelig dag hos Mario og Luigi. De sitter bare ved bordet sitt og har en helt alminnelig dag. Begge begynner å kjede seg, så de tenker på å ta seg en tur til Peach. Før de kommer ut husdøren blir de varslet av Toad at hun nok en gang er kidnappet. Her starter det nye eventyret for vår papirklipte venn, og det er din jobb å hjelpe ham med å samle åtte rene hjerter, slik at du kan redde hele universet.

Et annerledes Mario-spill
Med første øyekast kan dette spillet virke som en normal Mario-plattformer, men under overflaten skjuler det seg veldig mye. Det er ikke bare 2D, eller bare 3D, steden litt av begge. Primært spilles det slik som de tidlige spillene til Mario, hvor du hele tiden prøver å komme deg fra A til B, for eksempel å komme til en flaggstang. Mye av dette kan man finne igjen i Super Paper Mario, bare at det er litt dypere og flere veier å ta. Noe som vil bringe tilbake den gode nostalgien som ligger et sted langt bak i din hjerne. Spillet varmer rett og slett i et gammelt Nintendo-hjerte.

Spillmekanismen er veldig stilig og lett å lære. Du kan når som helst trykke inn A og verdenen vil bli sett fra en tredimensjonal vinkel. Dette gjør at du kan komme deg forbi høye piper eller finne skjulte ting som du vil trenge for å avansere. På bane 1-1 (akkurat som navnet på det første brettet i Super Mario Bros, og som er akkurat lik på starten), vil du ha muligheten til å se en klassisk bane på en helt ny måte. Denne funksjonen er viktig, pluss at den gir deg mye mer ut av spillet. For å ta et eksempel (vil ikke ta mange, siden det er mye mer morsomt å finne det ut selv). På et av de første kapittlene vil du støte på et stort gap, som ser umulig ut å passere. Flipper du inn i 3D vil du se at man kan gå på bakgrunnen. Gjennom spillet vil du støte på mange av disse gåtene, og de vil bli verre og verre å løse. Man kan si at det likner litt på de nyere Zelda-spillene. Gåtene kan til tider kan være ganske vanskelig, mens fiendene er nok så lette å overkomme. Lettheten er både en god og en negativ ting. Noen ganger får du ikke noe utfordring, slik at du kan komme gjennom et helt brett uten å miste noe HP. Positive er at man kan konsentrere seg på å ha det morsomt, for det er trossalt en av bærebjelkene til spill generelt.

En annen ting som skiller spillet fra sine forgjengere, er at man kan bruke noe som heter pixl. Dette er små vesen som har forskjellige krefter. Den første du møter er Tippi. Hun fungerer nesten slik som Goombella gjorde i Paper Mario 2: The Thousand Year Door. Hun vil gi deg tips om fiender og vise skjulte ting. Du aktiverer henne ved å snu Wii-moten mot skjermen, slik at du peker på det du har lyst til å vite mer om. Hun er den ensete pixlen som vil følge etter deg hele tiden. De andre kan du bytte ut ved å gå til menyen. Disse pixlene vil gi deg krefter til å angripe, eller finne nye løsninger for å komme deg videre. Noen ganger må du bruke Boomer til å sprenge vekk noe, for så flippe til 3D, deretter kan du gå inn i hullet å hente en nøkkel.

Super Paper Mario virker veldig balansert, man får aldri følelsen at en pixl blir for lite brukt, og at den bare er der for å fylle plass. Man kan heller ikke bare være i 3D verdenen, fordi et regnbuemeter vil synke, og når det kommer til null, vil du miste et HP. De forskjellige oppgavene eller gåtene er kreative. Det er sjeldent at man ser de samme gåtene dukke opp om og om igjen, slik at det alltid virker friskt og nytt.

Vi må gå tilbake til enten Super Mario 64 DS eller Super Mario World for å finne et spill hvor Mario ikke var alene for å redde dagen. Nå er det endelig mulig å spille som andre karakterer også. For profetien sier at det skal være fire helter, og kun samlet kan de slå kaoshjertet.

Kunst for både øyne og ører
For å si det mild, er Super Paper Mario et av de beste spillene til Wii rent visuelt, kanskje det aller beste. Grafikken er fargerik og skarp, gode teksturer, fine detaljer og en utrolig atmosfære. Alt dette skiller seg enda mer ut når spillet kjører i både 480p og bredskjermformat. Figurene er veldesignet og alle ser bedre og sprekere ut enn før. Peach sin rosa kjole er enda mer sukkersøt og paraplyen hennes er ubeskrivelig. Absolutt alt gir deg en god følelse i dette spillet. Noen ganger virker det som en vakker drøm.

Dessverre er det et lite minus, grafikken er dårligere i 3D-perspektiv. Teksturene blir dårligere, og spillet blir litt mer kornete. I tillegg klarer den ikke å laste alle objektene som ligger et stykke unna. Dette betyr at man ofte kan se en blå horisont mot enden av banen.

Musikken er også med på å gjøre dette til et toppspill. Slik som i alle Mario-spill er den rask, leken og lekker. Faktisk gir den spillet et løft, og passer perfekt til spillet. Alle brett og byer har en låt som er ideell for de. Man vil høre låter mikset fra tidligere Mario-spill, noen fra de andre spillene i Paper Mario-serien og mye nytt. På et av de første brettene vil man høre en mikset versjon av Super Mario World sin hovedmelodi. Den har et litt høyere tempo, likevel beholder den magien som den hadde for over femten år siden. Andre låter borer seg inn i hjernen, og de kan bli værende der en stund. Selv har jeg gått og nynnet på musikken fra kampen mot Francis.

Hysterisk morsomt
Fakta; jeg har aldri ledd så mye under et spill som jeg gjorde med dette. Hvorfor? Mange gode grunner, men en som skiller seg litt ut. Manuset er fantastisk bra. Det er veldig sarkastisk skrevet, og det gjør narr av det meste vi kjenner fra Mario-verdenen. I papirform ser det ut som om Mario og kompani kan gjøre som de vil. Tøylene er slakke, og kompaniet er ikke sene med å gjøre narr av noen. I Super Paper Mario møter du en steinaldergruppe som dyrker ”den mektige steinen som ser” som en gud. Du vil også få referanser om at du er i et spill. Hvis en person forklarer deg hvordan du skal gjøre noe med kontrollen, avslutter de ofte med at ”personen som ser på de fra en annen dimensjon vil forstå dette”.

Super Paper Mario også har en veldig dyp historie. Mye dypere enn det vi er vant til fra Mario-spill. Den er kanskje rangert over sine papirformede forgjengere akkurat på dette punktet. Faktisk kan man finne snev av moral. At en bør ta vare på de rundt seg og miljøet.

Retrostil til det fulle
Når man skrur på Super Paper Mario, vil man se at Wii-fjernkontrollen skal holdes liggende, slik som du holdt en NES-kontroller for mange år siden. Akkurat her skiller spillet seg fra mange andre Wii-spill. Intelligent Systems har ikke tvunget på bevegelseskontroll, som mange andre har gjort, og de har ikke skapt noen gimmick. Man styrer med korset, hopper med 2 og bruker en pixl med 1. Så enkelt kan det faktisk være. En trenger ikke å tvinge på noe som ikke føles komfortabelt.

Ikke vær urolig, de unike egenskapene til kontrollen blir brukt, men til en mindre grad. Etter at man hopper på en fiende, kan du gjøre såkalte ”Stylish Moves”, eller stil-bevegelser. Dette gjøres det å flikke på kontrolleren. Dette vil gi forskjellige morsomme triks fra Mario, slik som en salto eller et mageplask i luften. Til tider kan det være litt underholdene, men holder ikke helt i lengden. Alle angrepsgjenstander som brukes må lades opp via å enten riste, peke mot skjermen eller tilte på kontrollen. Noe som virker urovekkende bra. Kontrollen er presis og god, så man klarer å bruke gjenstanden riktig.

Oppsummering
Super Paper Mario tar deg tilbake til tidlig på nittitallet, og det viser deg akkurat hvor enkelt et spill kan være, mens det fortsatt kan være et knallspill. Man sitter med et konstant glis under hele spillet. Noe fordi manuset er morsomt, noe siden det er basert på ren spillglede. Intelligent Systems har lykkes med nesten alt de gjør, med veldig få unntak. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette var et friskt pust for serien. Jeg hadde mine tvil, men de var borte etter omtrent fire og et halvt sekund. Deretter ble jeg hekta. Super Paper Mario vil dra deg inn, og du kommer ikke ut før du er ferdig. Man kommer til å få mangfoldige timer ut av spillet. Det vil ta en normal person rundt 15-20 timer å runde det. Og det er nok i Super Paper Mario som krever en runde til, for man har lyst til å se alt i både 2D og 3D. Skal du ikke kjøpe mange spill denne høsten, så bør du kjøpe Super Paper Mario, du vil ikke angre. Det er et av de beste spillene til Wii per dags dato.