Forfatter: Kjell Vidar Følsvik
Postet den: 27.07.2007

Mario Party-serien tar turen over til Wii. Hvordan har dette gått?

Med Mario Party 8 tar Nintendos serie steget over til Wii. Serien har kommet i årlige oppdateringer siden det første ble lansert på Nintendo 64, og med ny maskin i handelen vinker den farvel til GameCube.

Spillene i Mario Party-serien er bygd opp på samme måte gjennom årene, og til tross for forskjellige spillmoduser er hovedkonseptet som følgende: Du og opp til tre medspillere tar hver sin kontroll og velger en av karakterene fra Mario-spillene. Til forskjell fra andre spill som Mario Golf og Mario Strikers, spiller det ingen rolle hvem du velger. Alle har like egenskaper, noe som dog passer på den rollen de innehar: Spillbrikker.

Vandring i ring
Du har en rekke forskjellige spillbrett å bevege deg rundt på, med ett ekstra brett som låses opp ved å runde enspiller-eventyret. Selv om spillet innehar en modus for en spiller, er spillets soleklare fokus på flerspiller. De fleste minispillene er designet for fire spillere, og dersom du mangler noen personer vil de kontrolleres av maskinen. Målet varierer på hvert spillbrett, med hovedfokuset på innsamling av stjerner som du kan få som belønning for å klare diverse mål.

Hovedsakelig kan du samle dem inn ved å kjøpe dem med penger, penger som du får fra å vinne minispill i kampen med andre spillere og fra diverse spillfelt. Etter at hver person har hatt sin tur (du slår terning med å vippe kontrollen din oppover mot en blokk som spinner diverse nummer over hodet på karakteren din) og beveget seg rundt på spillebrettet, blir det en duell med et tilfeldig valgt minispill. Vinneren får flest mynter i belønning, og slik fortsetter det til du har nådd spillets mål. Dette kan du selv sette før runden begynner, enten ved oppnådd antall stjerner eller den som har flest etter en viss mengde runder. Mens du vandrer rundt kan du treffe forskjellige andre felt; Donkey Kong felt som kaster deg til nærmeste stjerne, felt som stjeler penger, gir deg penger og felt med bonusitems. Disse kommer i form av sukkertøy som gir deg forskjellige egenskaper, som å rulle 3 terninger etter hverandre, stjele mynter fra din motstander som en vampyrflaggermus, eller forme deg om til en bowlingkule og rulle etter han.

Ensomt alene
Som sagt må du spille med fire spillere for å få fullt utbytte av spillet. Hvis du velger 2-spiller modus uten CPU-motstandere, vil antallet tilgjengelige minigames kuttes drastisk, og du reduseres ofte til å kaste terning etter tur og vandre rundt på brettet i beste stigespill-stil. Dette vil avbrytes av Duel-minigames, spill designet for kun to spillere. Noe som dessverre skjer altfor sjeldent. Nevnte spillestil er også hva som venter deg når du spiller singleplayer-modusen. Min anbefaling er å spille dette spillet med andre spillere, siden singleplayer-delen (i likhet med spillet for øvrig), går meget sakte fremover.

Minispillene er i seg selv veldig varierende. Du finner en mengde av dem, rundt 70 til sammen. Disse kan variere fra lassokasting, radiobil-baner, skytespill, ”riste-kontrolleren-som-en-brusflaske-og-få-høyest-brus-sprut”-spill, m.m. Det som dessverre ikke er implementert like bra er kontrollene til mange av disse minispillene. For så langt i Wii-ens liv er det sjelden jeg har sett et prosjekt som er mer preget av å ha blitt konvertert fra GameCube i relativt full fart.

Du må lære deg kontroll!
Mange av kontrollene er utført i beste NES-stil, du vrir kontrolleren som en NES-pad og spiller deretter. I noen av bilspillene holder du kontrolleren horisontal som i andre Wii-spill, i atter andre spiller du ved å peke den rett fremfor deg. For å oppsummere uten å gå i altfor store detaljer, kontrollene er veldig varierende fra spill til spill. Noen av dem kontrollerer helt perfekt, mens andre er en kamp med kontrollen for å få noe til å skje. De forskjellige kontrollene til forskjellige spill som ligner på hverandre er også litt urovekkende, som om det var rimelig lite kommunikasjon mellom de forskjellige avdelingene som implementerte dem. Det virker som om kontrollene er valgt rimelig tilfeldig, og mange av bevegelseskontrollene smaker sterkt av å ha blitt designet for GameCube.

Her er et annet av mine problemer med spillet. Nintendo har tidligere lansert Wario Ware for Wii, et spill som også benytter seg av minispill. Forskjellen er at der bruker du veldig kort tid på å finne ut hva du skal gjøre, og utfører det intuitivt. I motsetning til dette, har hvert av Mario Party’s spill en egen skjerm som forklarer hvordan du utfører dette. Siden det kan gå lang tid mellom hver gang du treffer på et minispill, er dette ofte nødvendig lesning før du skal spille dem. Dette bidrar også til å senke tempoet på spillet til bunns. Definitivt et spill du må sette av god tid på å spille, og muligens brygge en kopp kaffe eller 10. Du kan riktignok skru av spillet og fortsette der du slapp, men appellen til dette er muligens ikke altfor stor. Omtrent samme følelsen som å spille monopol og plukke det opp igjen mange dager senere, dersom du liker denne. Du kan dog spille minispillene i en egen modus for seg selv etter at du har testet dem i spillets vanlige modus, noe som i min mening ofte er morsommere enn å gå gjennom spillbrettmodusen for å nå tak i dem. Faktisk synes jeg at denne modusen er spillets absolutt største pluss.

I tillegg til de vanlige minispillene finnes det åtte spill som er Mii-kompatible og ligger i en egen seksjon på hovedmenyen. Fire er tilgjengelig ved oppstart, ytterligere fire kan kjøpes i bonusseksjonen, som omtalt senere. Disse virker å være designet med Wii-ens egenskaper i tankene, og benytter seg bedre av kontrollen. Likevel lurer jeg på hvem som designet et bilspill der du holder kontrollen mot skjermen som en vanlig fjernkontroll og vrir den rundt.

Søvnig vals i sirupstakt
Min første anbefaling for de som starter spillet, er å endre message speed til ”Fast”, samt skru av ”View CPU minigames”. Dette vil redusere noe av den verste ventetiden mellom rundene, siden det ikke alltid er like morsomt å vente på at CPU-spillerne vandrer rundt på brettet og spiller seg imellom. Som jeg akkurat var inne på, er tempoet i spillet mitt største problem med Mario Party 8. Spillet benytter seg av en enorm mengde med tekstbokser som du ikke kan hoppe over. Hver gang du plukker opp ett bonusitem, eller du trår på et spesialfelt, eller gjør…vel, ordet ”whatever” er vel det jeg leter etter, må du trykke ”A” gjentatte ganger for å komme deg gjennom en forklaring som antar at du alltid spiller spillet for aller første gang. For de som har spilt Zelda: Twilight Princess, er det omtrent som et spill som består av følelsen som treffer deg hver gang spillet informerer deg om verdien på forskjellige rupees etter hver gang du restarter maskinen.

Visuelt er spillet rimelig variert når det gjelder både miljøer og kvalitet. Etter en vakker tittelskjerm i 16:9 widescreen som er ledet av ”Mr. Ballyhoo” og hans snakkende hatt, ”Big Top”, kan du velge mellom forskjellige telt som innehar de forskjellige spillmodusene. Når du først er inne i spillet, kommer en gedigen kalddusj i form av at resten av spillet foregår eksklusivt i 4:3-modus, med fargerike rammer på siden av skjermen. Klarere tegn på en slapp GameCube-konvertering har jeg ennå ikke sett maken til. I tillegg til dette kan man også oppleve slowdown i spillet på mange av banene, noe som grafikken ikke har den minste grunn til å prestere. Distraherende, men den påvirker ikke gameplayet i nevneverdig grad.

Derimot er Mr. Ballyhoo en av grunnene til at spillet beveger seg meget sent. Mario Partys gjennomgangsfigur har en tendens til å innlate seg på lange samtaler både titt og ofte, og selv med meldingshastigheten på raskeste nivå vil det ta en del tid å komme seg gjennom alt han sier. Det hjelper heller ikke at han sier det samme opp og opp igjen, og at alt som skjer er preget av animasjoner som du ikke kan hoppe over. Prøv bare å sitte gjennom ”vogn inn i tunnel” -sekvensen hver gang du vil spille et Mii-spill.

Mario Party har også en bonusseksjon der du kan bruke poeng som du tjener inn i alle de andre modusene. Her kan du kjøpe figurer og minispill som ikke er tilgjengelig på andre måter. Men dersom raten som jeg har tjent poeng på er noen indikasjon, må du belage deg på ganske mange hundre-talls timer med spilling for å få fatt i alle bonusitems.

Konklusjon
For å oppsummere vil jeg si at du trenger en god, og jeg mener stor, porsjon med tålmodighet for å spille spillets hovedmodus. Dersom du kan skrape sammen tre kamerater er det mulig å få glede ut av hovedmodusen, men med 1 eller 2 er spillet alt annet enn morsomt. Selv med flere spillere er det fremdeles et fint lite faktum at spillet går særdeles langsomt. Mangelen på widescreen og særdeles spesielle kontroller på en del minispill trekker også ned.

Jeg mener at det er noe galt med et spill når det som er hovedattraksjonen har veldig liten appell, mens den vesle modusen der du kan teste minispillene er det mest attraktive. Alle som krever rimelig konstant handling i spillene sine, kan trygt hoppe over det her.

Dersom du liker at det går et minutt eller to mellom hver gang du kan gjøre noe fornuftig med kontrolleren, bør du derimot kaste deg over det.