Forfatter: Lars Olav Dybvig
Postet den: 05.06.2007

Det finnes mange dårlige spill. Wing Island er forferdelig.

Et flyspill til Wii. Bevegelseskontrollerte, vanvittige luftbevegelser og rundkast til det ugjenkjennelige. Et flyspill må da være perfekt egnet for Wii sin unike håndkontroll. Det er uunngåelig å ikke tenke litt vått med det samme ordene "fly" og "Wii" faller i samme setning.

Nei, kom deg ned på jorda igjen. Velkommen til Wing Island, en fredelig øy befolket av fugler med flysport som hobby. Du er den heltedådige fuglen Sparrow Wing Junior, som i hytt og pine blir servert oppdrag fra andre ivrige innbyggere på øya. Som regel er dette av typen redd katta fra treet-oppgaver, men disse kan variere helt til jobben med å slukke en skogbrann med flyet. Wing Island presenterer en simpel spillmotor med enda simplere oppgaver som skal utføres. Spillet presenteres som et muntert og trivelig eventyr med barnslig atmosfære.

Slitsom og frustrerende kontroll
Flyet kontrolleres ved å peke Wii-fjernkontrollen mot TV-en. Man svinger ved å tilte den følsomt til sidene og opp og ned. Stikk i strid med fysikkens lover og normer kan man også snu flyet lynraskt. Dette gjøres ved å veive kontrollen raskt til enten høyre eller venstre. For å gi mer gass holder du D-paden oppover, og for å bremse farten gjør man det samme med D-paden, bare motsatt. Dette er i og for seg et helt greit knappeoppsett som fungerer ok. I tillegg til å kunne styre et fly, kan man suse gjennom lufta i formasjoner mens man kontrollerer opptil fem fly om gangen. Her velger man å fly i diamantform, horisontalt eller til og med vertikal formasjon. Joda, dette er kjempestilig. Det er bare synd at det ikke har noen videre nytteverdi, og at det føles mye bedre å kontrollere ett fly om gangen.

Det som Hudson imidlertid ikke tenkte på under utviklingen var rett og slett hvor behagelig dette vil være for oss spillere. Jeg er nemlig rimelig sikker på at håndleddsoperasjon og smertestillende hadde vært til stor nytte etter lang og intens spilling. Wii-fjernkontrollen i kombinasjon med nunchuken har utallige oppsettmuligheter. Hvordan Hudson ikke har funnet en mer idéell måte å styre på er sørgelig.

Katastrofal spillmotor og dønn kjedelige oppdrag
Det er egentlig litt vanskelig å beskrive hva spillet i seg selv går ut på. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å formidle elendigheten videre. Wing Island går i all hovedsak ut på å gjøre enkle flyoppdrag som man får utdelt i Story Mode. Et glimrende eksempel på et typisk oppdrag i løpet av spillets kalles Deliver the goods. Butikkene på øya har leveringsproblemer med varene og din oppgave er å slippe kasser med påfylling ned på butikkene rundt om kring på øya. Dette gjøres ved å fly over områder merket på kartet, og slippe kassene ned med B-knappen. Klarer man utfordringen får man "NICE!" opp på skjermen. Kanskje er ikke dette så "NICE" likevel. Oppdragene er rett og slett alt for enkle, til og med for småbarn. Det er også blitt slengt inn en flerspillerdel her. Her kan to spillere konkurrere om å fjerne ballongene bak flyene til hverandre. Man trenger ikke to Wii-kontrollere for å spille flerspiller heller, her kan den ene styre med nunchuken mens den andre bruker Wii-kontrollen. Dette fungerer ikke dårlig, det fungerer ikke i det hele tatt.

Og det er alt. Jeg har mer lyst til å slenge meg i veggen med hodet først enn å spille dette makkverket mer. Wing Island er et så fantastisk kjedelig spill at jeg finner det krevende å lete frem adjektiver som kan beskrive grusomhetene. Stikkordene "varierende", "intuitivt" og "underholdende" har gått hus forbi hos de tydeligvis skadede hjernene bak spillet. Jeg kan ikke få skjelt ut Hudson nok på dette punktet. Kanskje kan jeg virke utseriøs her, men tilfellet er dessverre at jeg har helt rett.

Lavoppløst og inspirasjonløst visuelt uttrykk
Grafikken i Wing Island er heller ikke noe å rope hurra i taket for. Spillet støtter både widescreen og 480p. For å være litt på kanten kan jeg si at dette nesten er noe vi kunne vært foruten, siden de lavoppløste teksturene både på landskap og fly blir mer tydelige. Hudson har lagt seg på en linje som fører meget simpel grafikk, men lykkes ikke mye på grunn av svakt artistisk design. Flymodellene derimot er helt greie, litt artige, men jeg skulle gjerne ha sett bedre teksturer her også. Lydsporet i spillet er heller ikke noe å rope hipp hurra tre ganger for. Musikken er gjentakende, og melodiene er monotone gladsanger som går igjen overalt for å gjøre det så irriterende som overhodet mulig. Melodiene kan beskrives som svært glade, ja kanskje litt for høytidelig klang til at det passer med spillet. Wing Island har en munter presentasjon både i menyer og under oppdrag, men dette hjelper fint lite når man går inn i en lang sørgeperiode i ettertid fordi spillet i seg selv er katastrofalt.

Sviktende kvalitetskontroll?
Som jeg har nevnt utallige ganger i denne anmeldelsen er Wing Island et utrolig dårlig spill som er vanskelig, om ikke umulig, å hente glede eller underholdning ut av. Derfor må jeg kline til med en sterk ener, og forsvare karaktervalget med sitatet "du tror det ikke før du har sett det". Det eneste som teller positivt i Wing Island må være at eventyret er kort. De to til tre timene jeg måtte lide meg gjennom spillet er blant de aller verste i mitt spill-liv, og jeg skal aldri - noensinne - spille dette frivillig igjen. Totalinntrykket av spillet er mest sjokkerende med tanke på hva spillutgiverne slipper igjennom en kvalitetskontroll.

Hold deg langt unna Wing Island.