Forfatter: Kjell Vidar Følsvik
Postet den: 26.04.2007

Hvor morsomt kan det faktisk være å rulle rundt på smådyr i spinnende labyrinter?

Kororinpa er et spill som har sneket seg ut til butikkene uten de altfor store fanfarer. Fra tittelen er det også rimelig vanskelig å skjønne hva det dreier seg om hvis du tilfeldigvis skulle kikke på coveret i en butikk.

Den mest aktuelle sammenligningen er å tenke på de gamle labyrintspillene som kom i trekasser. I disse skulle du styre en kule gjennom en labyrint ved å skru på knotter som tiltet hele brettet i den retningen som kulen skulle rulle. Målet var å komme seg til sluttsonen uten å falle ned i hullene som var spredt over brettet. Kororinpa følger dette premisset, men legger til sine egne utvidelser som snur reglene litt på hodet.

Twist-a-go-go
Når det gjelder kontroll, finner du ikke et mer lettlært spill enn Kororinpa. Spillet bruker ingen knapper, all kontroll er gjort ved å tilte Wii-moten i forskjellige retninger. Beveger du Wii-moten, beveger hele brettet seg i takt med dine bevegelser. I motsetning til spill med lignende kontroll, som Super Monkey Ball, kan du i Kororinpa faktisk snu hele banen opp-ned dersom du skulle ønske det. Vel, på senere brett *må* du faktisk gjøre det, om du vil det eller ei.

På hver bane må du samle en viss mengde røde krystaller for å aktivere målsonen. Disse er som regel lette å finne, og ligger på den ruten du må ta gjennom banen. Hver bane inneholder også en grønn krystall, som ofte er gjemt på mer vanskelige steder. Samler du nok grønne krystaller, låser man opp hemmelige baner som er bygd opp på litt andre måter enn de vanlige labyrintbanene (e.g å kjøre kulen din ned en slalomløype på kortest mulig tid).

Lett å lære, vanskelig å mestre
Spillet består av 45 hovedbaner, som er ganske lette i starten for å introdusere deg til hvordan du best kontrollerer kulen din. Mens de første banene uten gjerder på kantene kan sende deg ut i evigheten i starten, plukker man raskt opp kontrollene underveis (dersom man er rimelig stø på hånden. Forvent litt ømme håndledd den første timen ). Et minus med spillet er at det er rimelig enkelt å komme seg gjennom banene. Det vil ikke ta mange timene å spille gjennom hovedbanene dersom man bare prøver å komme seg i mål. Dette blir utvidet en del hvis man vil samle alle de grønne krystallene og låse opp bonusbanene, samt at en mirror-modus av hele spillet blir låst opp ved fullføring av alle hovedbaner. Likevel er det ganske tydelig at spillet er laget mest for å konkurrere om lavest mulig tid på banene.

Det faktum at banene kan snus i alle retninger åpner mulighetene for å ta rimelig store shortcuts for å kutte sterkt ned på fullføringstidene. Et kast med kontrollen kan kaste kulen din ut i tynn luft, før en vridning av håndleddet fanger den inn igjen på et helt annet sted enn den orginalt var. Dessuten er selve kulen du bruker viktig for hvor utfordrende spillet er.

Kuler til besvær
Standardkulene er ganske greie, de ruller og holder seg på banen ganske bra. Du har en mengde kuler tilgjengelig, selv om en del er den samme kulen med forskjellige skins. Ser du på coverbildet, kan du observere en del av de…ehe…søtere kulene. Alle kommer dessuten med sitt eget sett med lydeffekter. Det *er* noe eget med å trille rundt på en übersøt, trillrund kattepus som mjauer sårt mens den rulles ned en trapp (vel, den tar ingen skade av det…så dah så  Miau MIAU miau!). Skal du torturere deg selv, plukker du flash-ballen. Som kan sammenlignes med å balansere en bowlingkule på en treplanke som du holder over hodet. Blir du desperat kan du bruke pandaen ”Last resort”, som nesten klistrer seg fast til banene som den ruller seg gjennom.

Multiplayer-delen av spillet er ganske enkelt singleplayerdelen med split-screen, der du ser en skyggeutgave av den andre spilleren som ruller gjennom banene for å komme først til mål. Selv om dette ikke byr på noen nye funksjoner i forhold til resten av spillet, er det ganske underholdende å se den andre spilleren falle ut i evigheten etter en mislykket twist. Eller en ulykksalig dult borti håndleddet. *host*

Grafikk som ikke sliter ut maskinen
Grafisk sett er spillet helt greit, designet i seg selv er ikke avhengig av den beste grafikken for å gjøre jobben sin. Banene er fargeglade og befinner seg svevende høyt oppe i luften over en bakgrunn som er tematisk lik banen du er på. Temer varierer fra en hage med trebaner eller en by med gater, til et dessertbord med sjokolade-og vaniljevaflebaner. Spillet er også velsignet med en musikk som varierer fra enormt avslappende på de tidlige banene, til muntre traller etterhvert som spillet går frem. Dersom du ikke liker standardmusikken på en bane, kan du velge musikken til en av de andre banene uten problemer.

Det er likevel litt slapt at spillet ikke støtter ekte anamorfisk widescreen (kun et ”letterboxed” widescreen-bilde er tilgjengelig) eller 480p-modus for HDTV’er.

Oppsummering
Hvis du er interessert i et uvanlig puzzle-spill med aner tilbake til fordums labyrintspill er Kororinpa så absolutt å anbefale. Dersom du er ute etter et spill med en dyp historie og eviglangt gameplay, er det ikke spillet for deg. Spillet er mer designet for å gi deg en unik opplevelse og oppfordre deg til å slå dine egne high scores, noe som ikke kan gjøres uten intensiv trening for forbedre stødigheten på hånden din. Dessuten skal man ikke undervurdere kraften til sjarmerende pusekattklinkekuler.