Forfatter: Kjell Vidar Følsvik
Postet den: 20.03.2007

Lanseringen av et nytt Zelda-spill er alltid møtt av store forventninger. Kan "The Legend of Zelda: Twilight Princess" for Nintendo Wii leve opp til disse?

Serien har en lang historie bak seg, og den har sjelden mottatt noe annet enn gode kritikker. Derfor knytter det seg alltid store forhåpninger når et nytt kapittel blir til.

Etter at det forrige Zelda-spillet (Wind Waker til GameCube) benyttet seg av en spesiell type Cel-shadet tegneseriegrafikk, var kontroversen stor. Mens en del likte den og andre tolererte den, var det mange som ønsket seg tilbake til den mer realistiske stilen som preget Ocarina of Time til N64. De fikk sitt svar på E3 2005. Etter en av Nintendos mest agressive pressekonferanser utført av deres nye markedsføringssjef, Reggie Fils-Aime, var presentasjonen deres nesten slutt. Men rett før alt var over, kom han med setningen 'I want you to step into one more world for the Nintendo GameCube!'. På skjermen kom et meget realistisk landskap frem, som viste en enorm og stemningsfull verden. Conan-musikken som hadde vært brukt på traileren til Ocarina i Time i sin tid, buldret ut gjennom høyttalerne. Man kunne høre at enkelte begynte å rope i salen, men de fleste fattet ikke den fulle situasjonen før man etter en rekke teaserklipp, plutselig zoomet inn på en realistisk Link, ridende på sin hest Epona gjennom det nye, realistiske landskapet.

Storyen vil jeg avsløre så lite som mulig av, men som hovedsetting kan jeg si at historien nok en gang foregår i Hyrule, den tradisjonelle Zelda-verdenen. Denne verdenen er i ferd med å bli invadert av 'The Twilight', et mørke som legger seg over stadig større seksjoner av verdenen. Når spillet starter er Link en uerfaren unggutt som bor i en liten landsby og tilbringer dagene med å passe på buskap ved hjelp av sin trofaste hest Epona. Men på tradisjonelt eventyrvis kommer det er punkt der man lenger ikke kan unngå ondskapen selv på slike steder, og Link blir dratt inn i kampen for Hyrules skjebne.

Med ny maskin kommer nye kontrollmetoder. Selv om disse ble implementert mot slutten av spillets utviklingsløp, er min personlige mening at det fungerer veldig godt. Du kontrollerer Link med Nunchaku’ens joystick, og bruker Z-knappen under fingeren din til å låse kameraet fast på fiender. Du svinger sverdet ved å slå med Wiimoten i lufta, og kan gjøre ulike kombinasjoner for å gjøre forskjellige angrep. Underveis kan du oppgradere sverdet ditt og lære mer avanserte angrep av en mystisk læremester, der du kan kombinere sverd-og skjoldangrep for å slåss bedre mot mer avanserte fiender. Ved hvert sverdslag hører du også dette gjennom høyttaleren som er innebygd i Wiimoten. Items brukes med B-knappen, og du kan ha tre ekstra items i reserve på D-paden, noe som gjør at du kan veksle raskt mellom de items som du bruker mest.

Det mest nyskapende med Wii-kontrolleren er at du nå kan sikte direkte på skjermen med våpen som pil og buen. Trekker du en pil, kommer et sikte opp på skjermen som du styrer med Wiimoten. Når du så slipper pilen, hører du at pilen flyr fremover via Wiimoten, og deretter at den treffer gjennom fjernsynets høytalere. En liten ting, men et ganske stilig tillegg til spillet. Det føles litt merkelig når du går tilbake til å bruke en vanlig joystick til å spille tidligere Zelda-spill etter noen timer med de nye kontrollene. Mange av våpnene dine brukes på denne måten, som spretterten, boomerangen og andre våpen som jeg ikke vil spolere.

En annen mekanisme som differensierer spillet fra sine forgjengere er at Link vil tilbringe rimelig store deler av spillet i form av en ulv. Du får ditt møte med denne alternative formen tidlig i spillet; et angrep fører til at Link blir kastet inn i 'The Twilight', der de mystikse kreftene i skumringsmørket forvandler han til en ulv. Ettersom spillet skrider frem må du bruke ulveformen når du oppholder deg i 'The Twilight', med de fordeler og begrensninger det fører med seg. Som ulv kan du ikke bruke noen av de items du har samlet i menneskeform, men til gjengjeld er du raskere, lettere (du kan f.eks løpe i snø uten å synke nedi) og kan hoppe høyere og lengre i landskapet i visse sammenhenger. I tillegg har du evnen til å grave etter nedgravde hemmeligheter med potene, samt den viktigste ulvefunksjonen: Sense. Denne evnen gjør at du kan se ting som din menneskelige form ikke kan plukke opp, som luktspor og mer...spøkelsesaktige ting. Samspillet mellom ulve-og menneskeform blir enda viktigere ettersom du kommer lengre i spillet, uten systematisk veksling mellom dem vil du ikke komme langt.

I Ocarina of Time hadde du hele tiden selskap av en fe kalt Navi, som ga deg råd og hint underveis. I Twilight Princess er denne rollen tatt over av en mystisk jente ved navn Midna, en beboer fra 'The Twilight'. Ulikt Navi spiller hun en mye større rolle og er en sentral del av historien i spillet. Du treffer henne tidlig, og hun holder seg ved din side deretter, hvorpå du alltid kan snakke med henne ved å trykke opp på D-paden. Hun har også andre funksjoner, som du vil oppdage etterhvert.

Grafisk sett er spillet veldig lekkert designet. Spillet er stort, og et estimat på en ca. 50 timer for å fullføre hovedeventyret er ikke å overdrive. Skal man gjøre alle subquests og oppdage alle hemmeligheter vil det nok ta atskillig lengre tid å se alt. Hyrules verden er realisert med mange forskjellige landskap, fra varme ørkener til snødekte fjellandskap, fra Lake Hylias’ solnedganger til det gresskledte Hyrule Field. I tillegg forandrer den grafiske stilen seg sterkt når man går fra det solfylte, vanlige Hyrule og inn i 'The Twilight'. Bare den enorme mengen med forskjellige fiender er et syn i seg selv, og detaljene som er satt inn i alle dungeons og miljøer er en fryd. Bare se på alle maleriene på veggene i noen av husene og dungeonsene. For teknisk interesserte kjører spillet i 480p dersom du har det rette oppsettet med HDTV og komponent-kabler.

Lyden kjører i surround dersom du har et Dolby Pro Logic II –setup, ellers må du nøye deg med stereo. Musikken er inspirert av tidligere Zelda-spill som vanlig, med remixer av det gamle overworld-temaet som gir seg til kjenne av og til. Mye nostalgisk musikk for de som har spilt Ocarina of Time, siden Twilight Princess utspiller seg grovt sett i det samme miljøet som forgjengeren. Spillet er likevel ingen direkte oppfølger, mer en reimagining av de samme stedene som i OoT. En del av lokasjonene du besøker vil også gi noen nostalgiske sukk for de som kjenner igjen steder fra den legendariske forgjengeren.

Selv om det er et kjent faktum at Wii’en ikke er den sterkeste maskinen , har den mer enn nok til å demonstrere hvor vakkert et Zelda-spill kan se ut. Man må også huske på at spillet er utviklet for GameCube, og at det ikke benytter Wii’ens sterkere spesifikasjoner for annet enn Widescreen og nye kontroller.

For purister kan det også være verdt å nevne at Wii-versjonen kjører hele spillet speilvendt i forhold til GC-versjonen. Dette fordi Link har tradisjonelt vært venstrehendt, som han var under utviklingen av GC-versjonen. Men, siden Wiimoten fungerer som sverd i Wii-versjonen var det enkleste å gjøre han høyrehendt ved å flippe spillet. Dette fordi å flippe karaktermodellen ville føre til en del clipping-feil i spillets mekanismer. Dermed er spillene 'mirror modes' av hverandre, noe man egentlig aldri vil merke med mindre man spiller begge to.

De som har lest hele anmeldelsen ned til hit, har sikkert sanset at jeg er ganske positivt innstilt til den seneste ankomsten i Zelda-serien. Det er nok fordi det ikke er så altfor mye negativt å sette fingeren på, et fenomen som er ganske kjent når det gjelder Zelda-spill fra Nintendo. Man kan nok merke at en del av spillet er ganske sterkt inspirert av OoT når det gjelder generell struktur og design, samt de forskjellige miljøene. Men på den andre side er dette egentlig ikke noe stort problem, siden det IMO fungerer mest som et spill designet for de som likte Ocarina of Time og alltid har ønsket et større, bedre, grafisk vakrere og mer avansert versjon av det. Selve historien er mye mer avansert enn OoT, og kopierer ikke den orginale historien.

Vel, kort sagt for de som er utålmodige og hoppet helt ned hit for å se slutten: Et langt, vakkert, interessant og generelt sett...ekstremt underholdende spill som jeg anbefaler alle eiere av en Wii å gå til innkjøp av.