Forfatter: Daniel Stensson
Postet den: 03.12.2008

Et nytt og mystisk virus herjer og det er din oppgave å stoppe det. Bli legen som tar opp kampen i det siste spillet i Traume Center-serien.

Jeg har aldri spilt noen av de andre Trauma Center spillene, og var spent da jeg startet. Jeg ble med en gang overrasket over at det startet med dialog. Selv om du kan lese og høre samtidig, ble det ganske irriterende å klikke seg igjennom dialoger og introduksjoner (du kan også hoppe over disse med "–"-knappen på Wii-kontrollen).

Du får valget mellom to hovedpersoner som du kan veksle på å bruke på forskjellige operasjoner. En selvgod og bråkjekk Markus, eller vidunderbarnet Valerie. Etter å ha fått en litt for kjapp intro-operasjon (som jeg ikke skjønte noe av første gangen), blir du hevet rundt i lange dialoger og ulykkessituasjoner. Jeg spilte igjennom spillet med all dialog en gang, men tror flertallet vil hoppe over disse og bare konsentrere seg om operasjonene. Det har en mening, men seriøst – det ble for mye!



«New Blood» går ut på at de to ferske hovedpersonene blir headhuntet fra Alaska til California for å undersøke det ukjente og farlige viruset Stigma. Mellom alle kreftsvulster og beinbrudd må du jobbe for å finne en løsning på viruset. Personer med forskjellige ulykker har en tendens til å ha de «samme» skadene. Får litt gjentakelse følelse etter å ha gjort alle sju kapitler. Kapitlene er gjennomført med episoder som har en eller annen form for operasjon i seg.

Tegningene er bra tegnet i japansk stil, men jeg syntes det er kjedelig å se på tegninger, lese tekst og høre dialog samtidig. Med dagens teknologi er det vel mulig å lage noen korte scener som forteller hva som skjer? Eller er jeg bare vant med det fra andre spill?

Du kan etter hver operasjon forbedre rangeringen ved å ta oppdraget på nytt. Med Wi-Fi tilgang kan du koble deg til en server og sammenligne poengsummen din med andre spillere. En smart funksjon som gir deg litt konkurranseinstinkt. Selv om jeg ikke gadd å få A-rangering på alle mine spill, ble jeg opptatt av poengsummen til en viss grad.



Er De stødig på hånden, Doktor?
Jeg trodde jeg var stødig på hånden, men det ble for vanskelig i noen situasjoner å dra ut splinter og sånt. Jeg ble derfor nødt til å støtte venstre hånden under høyre hånd. Dette ble en vane etterhvert, og slik spiller jeg det enda. Kontrollene fungerer slik at du klyper, drar, suger eller stikker sprøyte med høyre kontroll og velger type instrument med venstre nunchuck. Et fint system, men hvis du ikke kan engelsk – forbered deg på å prøve å feile noen ganger med tanke på alle instrumentene. Du får nesten ingen introduksjon på hvordan du bruker instrumentene. Jeg trodde jeg kunne bra engelsk, men ble avbrutt av døde pasienter etter å ha feilet med instrumenter. Irritabelt. Men jeg kan bare klandre meg selv.

Når du har får liten tid på et oppdrag, eller pulsen synker raskt ned, kan du bruke noe som heter «Healing Touch». Du må tegne et pentagram med Wii-kontrollen mens du holder inne A og B knappen. Og den må tegnes fort og nesten perfekt. Da får pasienten til å få litt mere puls, eller tiden går saktere. Vanskelig å få til med en gang, men du må! Vanskelighetsgraden øker for hver episode og du er nødt til å bruke det noen ganger for å få godkjent operasjon.

Du kan spille med en venn på flerspiller. Da vil du bruker du begge karakterene (Markus og Valerie), og dere samarbeider. Jeg inviterte noen venner over for å prøve denne funksjonen. Hvis dere skal samarbeide bra, er det viktig å snakke sammen mens dere spiller. Vi følte oss rett og slett som et legeteam som var på jobb. Kjempeartig tiltak!



Konklusjon

«Trauma Center: New Blood» er spillbart, men dette spillet appellerer ikke til min tankegang i hvordan et skikkelig godt spill fungerer. Kanskje ikke spillet blir det mest solgte, men det finnes vel noen spillsjeler som vil trykke dette spillet til sitt bryst. Lange og til dels plagsomme dialoger, ingen valgmuligheter utenfor opersasjonshallen gjør dette spillet litt kjedelig. Det er litt vanskelig å styre kontrollene i stressende situasjoner, men det blir en vanesak til hvordan du velger å løse det problemet. Musikken høres ut som en dårlig MIDI-spiller, men holder deg gående og adrenalinet pumpende. God forklaring på hva du skal gjøre til en hver tid, men for den som får under fem på engelskstiler burde anskaffe seg en ordbok eller lære litt på forhånd hva som er hva. Alt i alt en lunken velkomst fra meg.