Forfatter: Carl Philip Wahlberg Lund
Postet den: 21.11.2008

Den utrolige Hulken får sin egen sandkasse å leke i.

Film- og spillindustrien har blitt stadig mer intime med hverandre. Det var en tid da det ikke alltid ble laget spillversjoner av filmer, og de som ble laget, kom ikke nødvendigvis samtidig med filmen. I dag, derimot, er spillindustrien vokst seg så stor at filmstudioene har sett seg nødt til å holde hender med den. Spill basert på filmer har derimot ikke det beste ryktet, og grunnen er et overveldende lass av middelmådige spillmatiseringer. Noen ganger klarer likevel en utvikler å lage et spill som både holder seg tro til filmens innhold, samtidig som det er velfungerende som interaktivt spill. Hvordan er så The Incredible Hulk: The Official Videogame?

New York er i trøbbel
Vitenskapsmannen Bruce Banner lever i skyggen, mens han utrettelig leter planeten rundt etter en motgift for gammastrålingen som har gjort ham om til den store, grønne, destruktive og svært sinte Hulken. Mens militante grupper søker å utnytte Hulkens krefter til egne tvilsomme formål, har Bruce Banner selv et sterkt behov for å finne sammen med kvinnen han elsker, Betty Ross. New York er i trøbbel ettersom et vesen ved navn ”the Abomination”, spekket med adrenalin og aggresjon, lager ugagn, og Bruce Banner må kalle på Hulken for å redde byen…



Sinna Hulk
Det første man ser etter spillet er lastet inn og man trykker på start er at Hulken, ja, han er en sinna kar, om ikke akkurat så velartikulert. Historien begynner med et animert filmklipp, for deretter å kaste deg rett inn i rollen som Hulken. De første minuttene består ikke av annet enn å knuse alt og alle rundt deg. Soldater som skyter på deg må knertes, og de flakser omkring som pinner når du svinger med nevene. Det høres gøy ut, og det er det - de første minuttene. Så blir det repetitivt.

Kom og lek i sandkassen
Etter å ha sloss deg vei gjennom det innledende brettet, en lagerbygning, presenteres du for spillets hovedverden. Her åpenbarer spillets sandkassedesign seg. Dette betyr en stor verden hvor man kan løpe fritt rundt og gjøre oppdrag eller andre ting i den rekkefølgen man selv ønsker. Det er et design popularisert av suksessen til blant annet Grand Theft Auto-serien. Et problem utviklere dog kan møte på når de lager gedigne verdener, er å finne på noe å fylle dem med. I The Incredible Hulk har ikke utvikler Edge of Reality helt maktet dette. Rundt på Manhattan, hvor spillet foregår, vil man finne emblemer i forskjellige farger. Disse aktiverer diverse oppdrag. Mange av disse følger en historie, og man kan dermed følge flere historier parallelt, avhengig av hvilke emblemer man til enhver tid velger å gi seg i kast med. Andre emblemer fører til småoppdrag av typen ”knus 15 biler”, ”hopp gjennom 20 ringer”, og så videre. I det hele tatt er du din egen herre over hvordan du vil komme deg gjennom spillet. Vil du bare løpe rundt og gjøre masse hærverk, er det ingenting som hindrer deg.

Etter å ha kjempet seg et stykke gjennom byen, tenker man at det hadde vært kjekt med en mulighet for å låse kameraet til fienden, slik Ocarina of Time i sin tid pionerte med sin ”Z-targeting”. Ikke før man treffer på spillets første boss, blir det faktisk informert om at dette er fullt mulig. Trykk bare på C-knappen når fienden er i skjermbildet. Problemet er at det ikke fungerer. Spillet glemmer å spesifisere at C-knappen må holdes inne, og ikke bare trykkes på. Personlig opplever jeg det som en dårlig løsning at C må holdes inne, da det reduserer den presisjonen jeg ellers har med nunchuck-kontrollen. Det er videre ikke til spillets fordel at deler av kontrolloppsettet er direkte klønete. Ved å trykke høyre eller venstre på styrekorset vil en liten meny av muligheter komme opp, det være å benytte seg av Hulkens iboende egenskap til å regenerere seg selv, eller spesialangrep. Disse er derimot frustrerende vanskelige å aktivere, da de krever først det nevnte trykk på styrekorset, deretter et rist eller to med nunchuck, og til slutt et trykk på B-knappen. Og det må gjøres fort. Unødig vanskelig, problematisk når fiender omringer deg, og ødeleggende for spillegleden.

Det er en stor by Hulken hopper rundt i her. Så stor, faktisk, at da jeg under et oppdrag trengte å kaste noen bomber i vannet, og trodde jeg så sjøen, var det istedenfor blåfarget ”fogging” (tåkelegging), en teknikk som brukes for at maskinvaren skal slippe å tegne spillverdenen en definert avstand unna. Det er til tider betydelig pop-up, og enda så gøy det innledningsvis er å hive seg opp husvegger og hoppe fra tak til tak blant skyskraperne, forsvinner gleden fort av det repeterende elementet, samt det faktum at grafikken minner mer om de utvaskede trøyene du fikk for fem år siden, enn om noe som kunne vært kult å vise seg frem i i dag.



Skuespillere uten innlevelse
The Incredible Hulk er et lisensspill. Det er intet mindre enn et offisielt produkt – det står på spillesken. Dette betyr blant annet to ting: det får bruke mye ressurser og elementer fra filmen, og det må holde seg innenfor rammer satt av lisensinnehaveren. Fra filmproduksjonens side er skuespillerne kontraktsbundet til å bidra i spillet. Edward Norton, Tim Roth og flere andre fra filmen låner her sine stemmer til spillet. At de ikke har gjort dette med glede, synes åpenbart. Det virker som skuespillerne ikke har sett på denne stemmegivningsjobben som noe annet enn et punkt i kontrakten de må oppfylle. Maken til uengasjert skuespill har jeg vel ikke vært vitne til de senere år, og det hjelper ikke akkurat på spillets helhetlige appell. Men selv om skuespillerne høres mer ut som de prater under tvang, enn av ren og skjær formidlingsglede, har spillet en smått forsonende kvalitet i sine animerte mellomsekvenser. Disse skyver historien fremover, bærer ansikter fra filmen, og ser ikke så aller verst ut. Hulken spesielt ser imponerende ut, mens de figurene som, i ansiktet, skal ligne på Norton, Roth og co., ser heller avskyelige ut. Men det er nå engang slik det har vært i mange år på spillfronten, det der med digitaliserte ansikter.

Lyd som kommer og går
Hulken hører kanskje ikke så mye på musikk, men det betyr ikke at ingen andre rundt ham gjør det. På gatenivå høres tuting fra de utallige drosjene, fotgjengeres reaksjon på Hulkens tilstedeværelse, og annen generell gatestøy. Klatrer man opp bygningene, forsvinner disse lydene. En naturlig effekt, sant nok. Men det blir litt kjedelig. Det som derimot kan, og bør, stilles spørsmålstegn ved, er hvorfor lyden noen ganger synes å ramle ut eller høres ut som om den reiser gjennom vann. Dette bryter opp med den verdenen spillet prøver å bringe spilleren inn i, og er direkte forstyrrende.



Konklusjon
The Incredible Hulk: The Official Videogame går utvilsomt hånd i hånd med sin storebror filmen og prøver å leve på det. Det førstnevnte likevel glemmer, er at slikt alene ikke automatisk gjør spill av seg. Sandkassedesignet jobber imot spillet. Byen er kanskje ikke for stor, men det er ikke nok moro å ha der, og de oppdragene som er nødvendige å utføre for å komme videre, er plassert unødig langt unna hverandre, slik at spilletiden din brukes uproduktivt. Du kan nok få en bedre, og billigere, opplevelse om du ser filmen, for her lukter det nemlig bestillingsverk lang vei. Det finnes bedre sandkassespill på markedet.