Forfatter: Petter Carlsen
Postet den: 07.11.2008

Er du en av dem som drømmer om snødekte fjelltopper og nypreparert bakker i vinter, men som likevel må ta til takke med bylivets goder?

Det var med stor entusiasme jeg flerret opp pakken som lå og ventet på meg i postkassen en regntung høstdag. Enda vi var kommet godt ut i oktober var det fremdeles godt og varmt i vintersportens hjemland, og takket være klodens stadig økende temperatur har vi god grunn til å frykte at det ikke blir noen hvit jul i år heller. Det kom derfor godt med at det var skispillet, ”Family Ski”, jeg holdt mellom nevene. Er vinteren reddet?

”Family Ski”, er som navnet tilsier, et familievennlig skispill som føyer seg inn i rekken av Wii-titler som skal være tilgjengelig for alle aldersgrupper. Akkurat som Wii Sports og Big Beach Sports er tanken at hele familien skal kunne samles foran TV-skjermen for å konkurrere i ulike sportsgrener. Og denne gangen er det altså alpint som står på menyen. Litt tidlig å kalle det en folkesport enda kanskje, men det hindrer ikke utviklerne hos Namco Bandai å gjøre et forsøk på å nå ut i de tusen hjem. Personlig står jeg en del på alpint, så det var med store forventninger og åpent sinn jeg dyttet spillet inn i Wii-en min for første gang.



Nybegynnervennlig til tusen
Det første som møter meg, etter en nærmere ett minutt lang intro (hvor ”Namco”-merkenavnet blir klint ut over skjermen hele tre ganger), er et spørsmål om hvilken kontroll jeg ønsker å bruke. Family Ski støtter nemlig både Wii-fjernkontrollen og Nunchuk-komboen, i tillegg til det smått geniale balansebrettet vi kjenner fra Wii Fit. Ettersom jeg har rimelig store forventninger til balansebrettet, bestemmer jeg meg for å spare karamellen til slutt, og jeg gjør meg klar til å innta bakkene med Nintendos bevegelighetsfølsomme kontrollere.

I det jeg har valgt kontrolltype blir en stor tekstboks som forklarer meg hva de ulike knappene på Wii-fjernkontrollen heter, rullet opp på skjermen. Ja, det er tydelig at spillet er beregnet på mennesker som overhodet ikke har noen erfaring fra spillverdenen. Jeg klikker meg raskt forbi, og kommer meg etter hvert inn på spillets hovedmeny. Her kan jeg velge mellom å kjøre fritt i bakken, kjøre ulike renn, registrere spillere, se på bilder i et fotoalbum, og til slutt melde meg på en skiskole hvor jeg kan lære meg hvordan kontrollen fungerer. Ettersom spillet allerede har prestert å bruke tid på å forklare at den store gjennomsiktige knappen jeg holder tommelen på heter ”A-knappen”, bare grøsser jeg med tanken på hvor elementære ting som blir gjennomgått i skiskolen, og jeg bestemmer meg heller for å gå rett på sak. Jeg vil ha pudder! Nå!

Etter å ha dresset opp min utvalgte Mii-figur i den trolig mest fargerike skidressen noensinne, står jeg på bunnen av et gigantisk skisenter. Rundt meg står det en hel del søte figurer med ski på beina, og høyttalerne i anlegget lirer fra seg en sukkersøt japansk melodi. Ved hjelp av å gjøre skistavbevegelser med Wii-fjernkontrollen og Nunchuck staker jeg meg bort til en av de mange skiheisene, og jeg er etter hvert på vei opp på fjellet. Til tross for at grafikken teknisk sett er en aldri så liten katastrofe, med til tider gigantiske teksturer og håpløst lite detaljerte omgivelser, synes jeg Namco Bandai har klart å fange alpintstemningen særdeles bra. Det føles rett og slett ut som jeg er på skitur når jeg sitter i heisen på vei oppover det snødekte fjellet.



Skistemning
Og så var vi endelig der - på vei ned en av de tilsynelatende mange bakkene i spillet. Jeg svinger skiene mine å vippe Wii-fjernkontrollen og Nunchuck synkront til den siden jeg vil svinge til, og det hele føles faktisk overraskende bra. Lett og elegant carver jeg nedover den nypreparert løypen, og kontrollsystemet er mye mer presist enn jeg hadde fryktet. Men uheldigvis tar det ikke langt tid før tilfredsheten glir over i frustrasjon. For det tar nemlig ikke mer enn et minutt før jeg er helt nede på bunnen av bakken igjen, og jeg blir sittende som et eneste stort spørsmålstegn. Var det virkelig alt? Jeg blir nødt til å ta den samme bakken en gang til – bare for å sjekke – og ja, det var virkelig alt. Det er tydeligvis slik at det ikke skal ta mer en enn minutt å kjøre en løype i Family Ski.

Alternativet er selvsagt og ta flere skiheiser etter hverandre, for å så til slutt havne på toppen av bakken. Dette tar imidlertid unødvendig lang tid, og jeg er allerede etter fem minutter drittlei av å stake meg bort til diverse skiheiser. Bedre blir det ikke av at de øverste løypene er såkalte kuleløyper -løyper der det er plassert små dumper over hele bakken, slik at du blir nødt til å svinge fort frem og tilbake for å komme helskinnet ned. Dette gjør man ved å trykke inn Z- og B-knappen, samtidig som man veiver kontrollene frem og tilbake som en gal, noe som fungerer såpass dårlig at jeg tidlig bestemte meg for å aldri ta turen helt opp igjen. Videre følger en hel masser av forskjellige typer løyper, hvorav et par av dem henter tilbake den gode skifølelsen fra tidligere, mens det store flertallet er et sant mareritt. Jeg kan blant annet vise til løyper utstyrt med usynlige gjerder så og si overalt, slik at du lett kan ende opp med hodet i snøen fordi du ikke kjørte den veien utviklerne ville du skulle kjøre. Du kan med andre ord se langt etter den friheten vi er vant med fra for eksempel SSX-serien.



Ubrukelig balansebrett
Etter å ha tatt et par mer eller mindre vellykkede turer ned fjellet bestemmer jeg meg for å hente frem balansebrettet. Og med tanke på hvor bra Wii-fjernkontroll-oppsettet fungerte er det med stor spenning jeg stiller meg oppå Nintendos vidunderbrett. Også nå må jeg bruke Wiim-fjerkontrollen og Nunchuck til å stake meg bortover, men selve svingingen utføres nå ved å lene kroppen til siden. Len deg til høyre, og du svinger til høyre. Eller rettere sagt: legg ørlite vekt på høyre fot, og du flyr til høre. Det er nemlig slik at det ikke skal mer enn en liten bevegelse til før du forsvinner til en av sidene, og jeg vil gå så langt som å si at det hele er så godt som uspillbart med balansebrettet i bruk. Maken til gimmick har jeg aldri vært vitne til.

Vel utstyrt med Wii-fjernkontrollen og Nunchuck igjen - etter å nesten ha kastet balansebrettet i søppelspannet - står jeg igjen klar i bakken. Jeg kjører ned fjellet nok en gang, men det tar ikke lang tid før et meget essensielt spørsmål melder seg. Hva er egentlig meningen med spillet? Det viser raskt at det er lagt opp til at jeg skal snakke med ulike personer i løypen, for at de så skal gi meg diverse oppgaver. Dette innebærer alt fra de velkjente kappløpet og time trial, til å samle opp skistaver i bakken, finne en bestemt person blant de mange alpinistene i bakken og å utføre triks på hopp. Fellesnevneren her er imidlertid at samtlige oppdrag er ufattelig enkle, og uheldigvis derfor også som oftest svært kjedelige. I det du har fullført et oppdrag får du stjernepoeng du kan bruke til å åpne opp nye ski, støvler, staver og skidresser. Men ettersom spillet ikke oppgir om det er noen forskjell på de forskjellige skiene, støvlene og stavene, blir det fort uinteressant handle i Skibutikken. Resultatet er at motivasjonen for å fullføre oppdrag er på bånn.

Oppsummering
Konklusjonen får bli at Family Ski er akkurat det tittelen tilsier - et skispill beregnet for absolutt hele familien. Dette er forsåvidt en god idé, og selv om spillet gjør det bra på et par viktige punkter, feiler spillet i sin helhet ganske katastrofalt. Skal du første samle familien foran Wiien anbefaler jeg å rote litt i tilbudskassene etter spill som Rayman Raving Rabbids og Wario Ware Smooth Moves, og vil du absolutt ferdes i snødekte alper er fjorårets SSX Blur et bedre alternativ.