Forfatter: Carl Philip Wahlberg Lund
Postet den: 31.10.2008

Start fargerevolusjonen med de Blob!

Det er godt å se at tredjepartsutviklere og deres distributører tør å satse på friske ideer til en konsoll som synes oversvømt av kjapt sammensausete spillbarhetskalkuner. Wii er blitt spillindustriens og utvikleres nyeste yndling, men ikke alle føler for å pleie sin egen integritet i såpass grad at spill lages av kjærlighet til mediet. Mange tenker penger først, spilleglede sist. La oss derfor ønske varmt velkommen til de Blob, en fargeklatt i en voksende haug av anonyme titler.

Opprørske fargeklatter
Chroma City var en gang i tiden den mest fargerike byen i hele Raydia – helt inntil kamerat Black og det lumske INKT-selskapet inntok byen. Kamerat Black mener at fargeløse omgivelser er den rette modell for alle samfunn. Han og hans rekker av Inky-soldater har kommet for å overta Raydia ved å bruke malingsugende roboter. Slik ønsker han å fjerne all farge i Chroma City og omvende de fredelige raydianerne til underkuede graydianere.



Kun en liten håndfull raydianere kom seg unna invasjonen og har dannet den revolusjonære gruppen Colour Underground. Målet er å frigjøre alle raydianere og bringe farge tilbake til Chroma City. Deres beste hjelpemiddel er "de Blob", en uregjerlig og usannsynlig helt som skal vise seg å bli helt sentral i den kommende fargerevolusjonen.

Lekkert fra første øyeblikk
Spillet starter med en lekker introduksjon, og allerede her skinner det gjennom at utvikler Blue Tongue har lagt mye tid ned i spillet. Vi presenteres for bakgrunnshistorien, stifter bekjentskap med noe av karaktergalleriet, og ser hvilke kontraster litt farge setter på en by frarøvet for, nettopp, farge. Menyen er levende og spennende. Den behøver ikke være det – men den er det likevel. Det viser en helhetlig tilnærming til design som tydeliggjøres spillet i gjennom. Og du har ikke begynt å spille engang.

I begynnelsen var alt grått – så kom det farger
Du møter en snill lærekurve i de Blob, like inviterende og lettfattelig som i spill av Nintendo selv. Bevegelser og kontroller forklares fortløpende, og nye fiender introduseres med kortfattet forklaring av deres funksjon, og hvordan de skal takles.

Innledningsvis er hvert brett fullstendig grått. Det ser umiddelbart kjedelig ut. Slapp av, det skal være slik. Med hjelp av de Blob er det du som skal sette farge på omgivelsene. Som de Blob kan du knuse omstreifende, malingsugende roboter, og tilegne deg deres farger. Tre grunnfarger er hele tiden tilgjengelige: gul, rød og blå. Så er det opp til deg selv å blande videre til nye farger etter hva de forskjellige oppdrag krever. Det er her spillet gjør spilleren til en skapende aktør. Foruten visse bygninger som må males i bestemte farger for å fullføre gitte oppdrag, velger du selv hvilke farger du ønsker å male byen i. Dette krever ”paint points”, malingpoeng, og en bygningsdel koster som regel ett poeng å fargelegge, mens fiender krever alt fra ett til hundre poeng. Det er forfriskende, det er vakkert, og det er gøy. Hver hovedverden kan gjerne ta deg en time eller mer å komme gjennom, om du ønsker å finne alle utfordringer, og male alle bygninger.

Ingen revolusjon uten medhjelpere
Som seg hør og bør i grupperinger av revolusjonære opprørere, går man ikke veien alene. Dine sentrale medhjelpere er professoren; kriminelt geni og ekspert på transformeringsmaskiner, Arty; serievandal, Zip; sportsgal med ukontrollert entusiasme, og Bif; svart belte i Paint-Fu. Disse møter du gjennom hele spillet, og de har alltid utfordringer klare for deg. Bif, for eksempel, skal ha deg til å banke opp diverse fiender fra INKT, mens professoren trenger deg for å omgjøre større bygninger som fengsler, radiosendere og kontrolltårn til fargerike bygg. Disse krever mer enn bare en berøring av de Blob, ofte fra 30 malingspoeng og oppover.



Ingen musikk uten farge
Det finnes ikke tvil i mitt hjerte om at de Blob er en musikalsk perle. Med et friskt utvalg av jazz og funk i bunn, er du selv med på å forme det musikalske uttrykket. Musikken er tett knyttet opp til de Blobs bevegelser, og hvert brett startes ikke bare fullstendig fargeløst – det startes også uten musikk. Først når de Blob får farge på seg, begynner musikken å melde sin spede ankomst. Og ikke før de Blob begynner å male hus, slår musikken ordentlig inn. Men vent, det stopper ikke der. Musikken formes av hvilken farge de Blob til enhver tid har, og hvilken farge omgivelsene males i. De forskjellige fargene har et bestemt instrument knyttet opp til seg, og disse instrumentene fremheves individuelt ettersom man maler sin vei gjennom Chroma City. Det er en lekker detalj, og man kan på denne måten faktisk skape et unikt uttrykk hver gang man spiller.

Kontroll kunne vært bedre
Men enda så mye jeg kan prise dette spillet, har det også sine negative sider. Kontrollene, for eksempel. For at de Blob skal hoppe, må man gjøre et raskt kast med Wii-fjernkontrollen. Siden få sekunder passerer mellom hvert hopp, er det uunngåelig at man får vondt i håndleddet, noe anmelderen selv har merket. Hoppefunksjonen kunne blitt plassert på A-knappen, hvor kompasset nå er, mens kompasset, som ikke brukes like ofte, kunne vært flyttet til minusknappen. Det er en unødvendig bruk av Wii-kontrollens bevegelsessensorer, og kunne lett vært unngått. Videre gir dette kontrolloppsettet tidvis unøyaktige resultater, når de Blob en sjelden gang ikke reagerer på svingninger med kontrollen. Det kan også virke som de Blob noen ganger setter seg fast i husvegger, uten mulighet til å hoppe av, men dette løses ved å trykke på B-knappen.

Selv om de Blob er en forfriskende opplevelse, kan det til tider føles repetitivt. Blue Tongue skal ha mye ros for å ha skapt et involverende univers. Men for hver verden er spillmekanismen den samme: fargelegg bygninger, ta fiender av dage, fyll opp store bygninger med malingspoeng, og fullfør diverse løyper – alt innen tidsfrister. Spillet gjør seg derfor kanskje best i kortere seanser. Likevel får man avvekslinger fra de store, omfattende verdenene. Underveis åpnes bonusbrett, hvor man gjerne ikke har mer enn halvannet til tre minutter på seg til å gjøre diverse oppdrag.



Konklusjon
Det er ikke mye negativt å si om de Blob. Med dette spillet i stallen forsterkes Wii sin posisjon som en seriøs aktør på markedet. Spillet er gjennomsyret av høye produksjonsverdier, og det synes fra første stund. Spillet kjører silkemyke 60 bilder i sekundet, og Blue Tongue viser at de forstår Wii sin teknologi inn og ut, for de Blob er fullt av partikkeleffekter, nydelige skimringer i vann, forvrengninger av luft over ild, og fantastisk animasjon. Velproduserte, humoristiske filmsekvenser dukker opp med jevne mellomrom, og musikken kunne fint stått på egne ben i mp3-spilleren din. Samtidig er spillet så utrolig levende. Små detaljer som setter karakter til INKT-soldater og raydianere, byer som huser elver, monorail, patruljerende soldater og overfylte malingsugende roboter med gåproblemer – en mengde slike små detaljer er med på å skape en overbevisende og involverende helhet. Det er mye personlighet her.

Ikke bare er de Blob en lekker opplevelse både visuelt og auditivt, det er også nyskapende i sin spillbarhet. Det gjennomtenkte designet gjør at du føler deg verdsatt som spiller, ja nærmest bortskjemt. Store verdener man kan fortape seg i, funk og jazz som formelig roper etter høyere volum hjemme i stua, samt utallige små kvalitetstunge detaljer – det hele understøttet av en inspirerende spillidé, er med på å vise at gode spill fremdeles kan lages. Bare man tør.

Det er mulig å spille opptil fire personer samtidig i et utvalg minispill, men dette har anmelderen dessverre ikke hatt mulighet til å prøve.