Forfatter: Carl Philip Wahlberg Lund
Postet den: 15.10.2008

Mega Man returnerer til sine røtter og bringer oss old-school spillbarhet.

Da Capcom annonserte Mega Man 9 i juli, sto plutselig en samlet spillverden og kontemplerte hvordan livet var tyve år tidligere. Mega Man 9 ville markere en retur til grafikk, lyd og spillbarhet anno 1987 - det året da Mega Man først ble unnfanget. Oppfølgeren, Mega Man 2, kom året etter. Når nummer 9 nå lanseres, som første spill innenfor kronologien på 12 år, er det først og fremst de to første spillene som har fungert som inspirasjonskilder.

Mega Man 2 anses av mange å være seriens beste. Siden nummer 9 delvis er basert på dette, betyr det ikke bare et fokus på spillbarhet som veldig mange er begeistret for – det betyr også at konvensjoner som er tillagt serien fra tredje spillet og fremover, ikke er inkludert.

I en tid hvor spill vokser i kompleksitet, har elektroniske tjenester som Virtual Console og menneskelige følelser av typen ”retro-elsk”, ryddet plass i markedet til spill og spillbarhet av den gamle skolen. Nintendo gjør suksess med sin regelmessig utvidede katalog av spill fra tidligere konsoller, og digital distribusjon generelt møter et kjøpevillig publikum.

Dermed kan vi i dag glede oss når Capcom har tatt til følge den oppsving av popularitet som gamle spill nyter i dag, og leverer oss noe som føles som et oppriktig tilfelle av fan service.

Dr. Wily lager problemer
Atter en gang brygger det til problemer idet en gjeng roboter gjør ugang, og tilsynelatende er det Dr. Light som står bak. Dr. Wily, som visstnok nå skal ha tatt avstand fra sin ondskapsfylte fortid, viser en video hvor Dr. Light tilsynelatende proklamerer verdensherredømme, mens Dr. Wily nekter å følge i hans fotspor. Dette er selvsagt bare tøv i følge Mega Man og hans venner. Det blir dermed opp til Mega Man å bevise sin skapers uskyld.

Old-school hele veien
Spillet er bygget opp rundt nøyaktig samme lest som Mega Man 2. Det betyr åtte brett, tematisert etter hvilke spesialiserte egenskaper bossene har. Plug Man har en verden bygget opp rundt elektrisitet, Splash Womans verden foregår under vann, og Hornet Man har skog som tema. Som har vært konvensjon siden starten, velger man selv hvilket brett man vil starte på. Hardbarkede Mega Man-kjennere synes det er stas å finne den beste rekkefølgen bossene bør tas i. Å kjenne til denne rekkefølgen er svært viktig for en produktiv fremgang.

Mega Man benytter seg av et lite, men her sentralt, rollespillgrep – nemlig våpenoppgradering. For hver boss som overvinnes, tilegner Mega Man seg bossens egenskap. Disse våpnene er tilpasset et utvalg av de andre brettene, og alle bossene har dessuten en særlig svakhet overfor et spesifikt våpen. Standardvåpenet Mega Buster er det eneste som ikke trenger egen energimåler, så de nyervervede våpnene må derfor brukes med omhu gjennom spillet. Dette er en taktikk man fort lærer seg, og flere steder vil regenererende fiender være kilde for energipåfyll.

Mega Man 9 er et lekkert spill, hvis man har en svakhet for old-school. Alt ser ut som om det var laget til NES for tyve år siden. Grafikken består av klumpete sprites og begrensede animasjoner, musikken er bygget opp av maks fire samtidige lydkanaler, og vanskelighetsgraden er høy. Alt er som det engang var – til jubel, men også til irritasjon.

Vanskelig med vilje
For er det noe Mega Man klamrer seg til, så er det sine egne konvensjoner. Ting som pikselperfekt hopping, rett-i-døden-hopping fordi neste skjermbilde aldri ga deg nok tid til å reagere, og en til tider svært høy vanskelighetsgrad, er med på å frustrere spillopplevelsen. Samtidig har Capcom med viten og vilje inkludert disse egenskapene i Mega Man 9. Dette er et tveegget sverd. Samtidig som det er en helhjertet honnør til old-school, kan det også oppleves fremmedgjørende overfor spillere som ikke kjenner til, eller liker, hvordan spill kunne være den gang spillindustrien var noe yngre. Vanskelighetsgraden kan dog reduseres betydelig, om man finner ut hvilken rekkefølge som er den beste for å beseire bossene. Kontrollene er presise, og fienders regenerasjonsmønstre forutsigbare, så når man har prøvd og feilet nok ganger, vil man til slutt gjøre fremgang. Likevel føles det frustrerende å måtte memorere enkelte partier, fordi noe annet ville ført deg rett i døden. Noen få ganger, når man hopper ned i et hull og skjermen ruller videre, kan man lande rett på pigger som fører til umiddelbar død. Eneste måten å unngå disse på, er ved å vite fra før av at de er der. Men igjen, Mega Man 9 er bygget som en nøyaktig gjenskapelse av Mega Man for tyve år siden.

En retrofil kjærlighetserklæring
Men tilbake til jublingen. Det er virkelig fan service Capcom gir oss her. Det er ikke mulig å se at spillet er laget i dag. Grafikken lider til og med av sprite-flimring, en svært vanlig effekt på NES. Dette kan imidlertid slås av, og har ikke annen innvirkning en grafisk. Men for alle de som hadde en NES i oppveksten – ubetalelig. Musikken er et kapittel for seg. Ekte, 8-bits musikk, og farlig fengende. Det er imponerende hvordan så fengende musikk kan lages på hardware som tillater opptil fire lydkanaler samtidig. Så langt har Capcom gått i sin fan service, at når en femte lyd krever rom, må en av musikkens kanaler vike. En sjarmerende detalj, og bevis på en respektfull og entusiastisk holdning til kildematerialet. Spillet kjøres på en nyutviklet emulator, og det eneste som kan skille dette fra tidligere inkarnasjoner, er at det kjøres i fullskjerm, i 480i. Frem til 1997 kjørte samtlige Nintendo-spill, i PAL-format, i 576i og med svarte rammer oppe og nede, og det skjer dessverre fremdeles på Virtual Console.

Last ned ekstramateriale
Mega Man 9 er ikke ferdig selv om du runder det. Ekstra utfordringer og figurer kan lastes ned for Wii Points. I skrivende stund er Proto Man og Endless Attack tilgjengelig for henholdsvis 200 og 300 Wii Points, og mer kommer senere i oktober. Det er også en rekke challenges man kan bryne seg på, så for perfeksjonisten er dette et spill som vil vare ekstra lenge.

Konklusjon
Mega Man 9 er ikke så langt, men i de 5-6 timene det varer, får du et utsøkt, og ikke minst utfordrende, banedesign. Spillet har personlighet så det monner. Det bringer gode minner for alle som har vokst opp med Mega Man, og fremfor alt tilbyr det en unik spillbarhet; i sin enkelhet, sin presentasjon, sitt design av brett og bosser. Det kan være uhyre vanskelig, men musikken er vakker og nynnbar, bossene er fulle av sjarm, og Dr. Wily er seg selv lik. Med andre ord, det er Mega Man. Anbefales.