Super Smash Bros. Brawl

Mario, Link, Samus, Pikachu, Pit, Snake, Fox, Sonic, musikk hentet fra hele Nintendos historie, nydelig skarp 3D-grafikk, onlinespilling, en hel haug med moduser for både en og flere spillere i tillegg til hundrevis av trofeer og klistremerker du kan samle på. Ja, det er herlig og liste opp ingrediensene i Super Smash Bros Brawl-salaten, men smaker den like godt som forventningene tilsier?

Skyhøye forventninger
Helt siden jeg så den første traileren for omtrent to år siden har jeg gledet meg til dette spillet. Nei, forresten, helt siden jeg ble forelsket i forgjengeren Melee for snart syv år siden, har jeg sett frem til Brawl. For det hviler nemlig noe magisk over Smash Bros.-serien. Det hele startet for ti år siden på Nintendo 64, og den gang som da handlet det kun om fargerik, humørfylt og intens slåssing. For første gang var det ikke intens knappemosing og vanvittige knappekombinasjoner som var nødvendig for suksess, ei heller trengte man ikke å legge seg i hardtrening i et halvt års tid for å i det hele tatt å kunne slå på spillet med æren i behold.



Det Smash Bros.-serien introduserte var noe helt nytt for slåssespillfansen - og det er fortsatt unikt. Den legendariske energimåleren er byttet ut med en prosentteller, slik at du i teorien ikke kan bli ute kun ved at motstanderen tar liv fra deg. Hovedpoenget er istedenfor å holde skinnet sitt på banen, og ikke forsvinne av skjermen. Kort fortalt er det lettere og bli slått ut jo mer skadet du er, men med litt ferdigheter kan du også holde deg i live selv om prosentmåleren begynner å klatre.

Men det er ikke bare dette som gjør Smash Bros. så unikt. Der andre slåssespill kan skilte med digre muskelkolosser, lekre babes og lignende, varter denne serien opp med figurer fra hele Nintendos spillhistorie. Hver figur har sitt helt eget våpenarsenal - alt fra Marios flammekuler, Snakes missiler, granater og miner til Links piler, sverd og bomber. I tillegg til dette kan også hver figur hoppe, noe som er med på å gi serien en helt egen dimensjon. Og som om ikke dette var nok - nytt denne gangen er et såkalt Final Smash-angrep - et kraftfullt angrep som kun kan utføres hvis du får tak i Smash Ballen som dukker opp på skjermen i ny og ne.

Phuh, det er utvilsomt mye, men hvordan fungerer egentlig alt dette i praksis?

Det er en glede å kunne meddele at det fungerer prikkfritt denne også. Hver kamp er forskjellig, og hver runde byr på heseblesende intens slåssespillmorro. For de som ikke har spilt forgjengeren nevneverdig mye vil det hele mest sannsynlig føles ganske likt, mens de mer rutinerte smasherne vil merke noen forskjeller. Jeg skal ikke gå inn på detaljene her og nå, men kort fortalt har utviklerne gjort spillet litt treigere, litt mer tilfeldig og litt lettere å komme inn i for folk flest. For de aller fleste vil nok dette føles som et stort pluss, mens Smash Bros-kjernen føler seg litt nedprioritert. Du kan velge mellom å styre spillet med Wii-fjernkontrollen sidelengs, Wii-fjernkontroll og Nunchuk, Classic Controller og den gamle Game Cube-kontrollen. Personlig liker jeg best Game Cube-kontrollen, men de tre andre kontrolloppsettene fungerer overraskende bra de og.

Fargerike karakterer
Noen små endringer i spillmekanikken til tross, det som virkelig skiller Brawl fra forgjengerne når det gjelder kampene i seg selv, er karakterene du kan spille som. I Melee kunne man velge mellom 25 spillbare karakter- i Brawl har utviklerne spandert på seg hele 35 unike Nintendo-figurer. Og tro meg, det er mange. Her finner du både velkjente personligheter som Mario, Link, Samus, Kirby og Pikachu, i tillegg til en rekke mindre kjente karakterer som King Dedede fra Kirby-serien, Ness fra MOTHER-spillene, og Ike fra Fire Emblem, bare for å nevne noen. Felles for dem alle er at hver og en har sin unike spillestil, og spillet føles faktisk enda mer balansert enn de to forgjengerne.



At Super Smash Bros. Brawl er et spill som gjør seg best med vennegjengen samlet i stuen, hersker det liten tvil om, men utviklerne har likevel gitt jernet for å gjøre det hyggelig om du er aleine også. Først og fremst er den nokså tamme ”Adventure”-modusen fra forrige spill byttet ut med det helt nye sidescrollende plattformdramaet ”The Subspace Emissary”. I korte trekk er ”The Subspace Emissary” en slags blanding av plattform og fighting, der du skal komme fra A til B med skrotten i behold. Mellom hver level får du servert mildt sagt nydelige cutscenes som formidler en episk fortelling om striden mellom godt og ondt, og her er det bare til å gni seg i øynene og nyte det du ser. Det er rett og slett griselekkert.

Uheldigvis er de fantastiske filmsekvensene det absolutt eneste man kan skåle for i The Subspace Emissary. Det eneste. For jeg vil ikke nøle med å kalle det en underdrivelse å si at eventyret er en virkelig tam spillopplevelse. Banene er repeterende, uinspirerende designet og bærer i det hele tatt preg av å være røsket sammen på fem minutter. Det tok meg i overkant av ni timer og fullføre modusen, og jeg sverger på at jeg gjorde nøyaktig det samme i samtlige av disse timene. Da sier det seg selv at det blir et eneste stort gjesp ganske fort.

At historiedelen er en såpass trist opplevelse hadde i utgangspunktet vært noe jeg kunne latt passere uten surt fjes i notatblokken, når det er snakk om et spill som er laget for først og fremst for flere spillere. Uheldigvis er det slik at du blir så godt som tvunget til å lide deg gjennom eventyret ettersom det er den eneste vettuge måten å åpne alle karakterene. Alternativet er å spille et meget stort antall kamper enten mot en venn eller datamaskinen, noe som i lengden burde være dørgende kjedelig selv for den mest innbitte hardcore-smasheren.

Proppet med innhold
Men til glede for meg og sikkert mange andre spillere er ikke The Subspace Emissary det eneste enspillerdelen har og by på. Snarere tvert i mot, Brawl er så fullstappet med innhold at det tyter ut av alle ender og kanaler. Du finner den legendariske Classic Mode, All-Star-modusen, forskjellige minispill som lar deg både slå sandsekker med balltre, knuse blinker i tillegg til å slå ut flest fiender innen en bestemt tidsramme. I tillegg til dette har også utviklerne implementert et enormt utvalg 3D-figurer fra tidligere Nintendo-spill, Virtual Console-demoer.. og ja, jeg kunne holdt på i timevis. Det er rett og slett så mye innhold i denne utgivelsen at det er til å bli svimmel av. Man føler seg nesten litt bortskjemt.

Men jeg har fortsatt til gode å nevne de nyhetene jeg liker aller best. Blant dem finner vi muligheten til å designe egne baner etter aller kunstens regler – en funksjon jeg har drømt om så lenge jeg kan huske. Det å lage baner funker så å si prikkfritt, og med unntak av at det kanskje er litt få grafikkmuligheter for banen din, og at du ikke kan spille med den online har jeg ingenting å utsette på denne modusen. Men det som kanskje er enda bedre, er muligheten til å være herre over musikken som spilles når du er i en kamp. Her har Nintendo nemlig bokstavlig talt slått på stortrommen, og hyret inn et fantastisk utvalg av spillkomponister til å lage musikken i spillet. Vi snakker med andre ord om et enormt utvalg av alt fra pompøse Zelda-melodier til hektisk Metroid-tekno. Og midt opp i alt dette får man som sagt muligheten til å velge hvilke sanger som skal spilles og hvor ofte den skal spilles, noe som gjør dette til en tilnærmet perfekt opplevelse for øret.



Og som om ikke alt dette var nok har utviklerne prestert å snekre sammen en noenlunde grei online-funksjon også. Jeg vil ikke nøle med å si at det er den beste Wi-Fi-tittelen på Wii så langt, men Nintendo har fortsatt mye å gå på. For eksempel har man ingen mulighet til å verken kommunisere eller finne ut hvem man egentlig spiller med, noe som er med på å gjøre kampene både upersonlige og i mine øyne mye kjedeligere. Dessuten må vi også denne gangen stampe i den skitne Friend Code-myren – en myr som er så seig at det å spille mot venner blir en knotete affære. Likevel, jeg opplevde liten eller ingen forsinkelser når jeg spilte online, så sånn sett leverer Brawl varene.

Konklusjon
Vi så det hele veien. Helt siden det aller første glimtet av Brawl følte jeg meg sikker på at spillet ikke kom til å skuffe, og det er en glede å konstatere at jeg hadde rett. Både grafikk og musikk i er i absolutt toppklasse, spillbarheten er fortsatt fantastisk unik og spillet er proppet med både sjarm, nostalgiske øyeblikk og herlige finesser. Ja, Brawl-salaten er en herlig smaksopplevelse, men samtidig føles det ikke rett å gi dette spillet toppkarakter når den nærmest obligatoriske enspillerdelen faller så til de grader i gjennom. Et par råtne ingredienser til tross – la det ikke hindre deg i å gå til innkjøp av denne perlen. Du vil aldri, aldri angre.