Forfatter: Petter Carlsen
Postet den: 02.06.2008

Liten kylling samler egg i stor verden. Men metter det puzzlesultne spillere?

Det blir spennende, dette med WiiWare. Små, uavhengige utviklere får frie tøyler til å leke med mulighetene som finnes i kontrollerne til Wii, uten at onkel pengesekk våker over dem som en hauk i like stor grad som ved vanlige spill. Kanskje er dette akkurat hva Wii-konsollen trenger for å forbli nyskapende etter knappe to år på markedet, og kanskje vil vi får servert noen skikkelig godbiter etter hvert også. Det er derfor med stor spenning jeg har testet mitt første WiiWare-spill – Toki Tori.

Da jeg skrudde på Tok Tori for første gang, og ble møtt av en nokså sukkersøt kylling som poppet frem og tilbake på skjermen, løp tankene fort i den retning at det var nok et kommersielt og middelmådig plattform/adventure-spill vi var vitne til. Musikken var cheezy, grafikken var enkel og barnevennlig og det hele bar stort sett preg av å være et frieri til den yngre garde.

Heldigvis tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg tok feil.



For til tross for en innpakning som kanskje sier nei, er Toki Tori et puzzlespill som sier ja. Det ligner kanskje mye på et plattformspill, med det velkjente 2D-perspektivet, bevegelige fiender, stiger og objekter man skal samle på. I dette tilfellet er det snakk om et varierende antall egg som må samles for å komme videre til neste bane. Du kan styre kyllingen mot disse eggene på tre forskjellige måter, enten ved å peke hvor den skal gå med Wii-fjernkontrollen, styre den med nunchuk-tilbehøret, eller mer tradisjonelt med Classic – kontrollen. Personlig synes jeg Wii-fjernkontrollen var mest naturlig å spille med, men også de to andre kontrolloppsettene fungerte helt uten problemer.

God gammel plattform
Det høres kanskje fortsatt ut som et plattformspill, men det som imidlertid drar Toki Tori over i puzzle-båsen er måten kyllingen kommer frem på. Her er det nemlig ingen hopping eller slagangrep – disse egenskapene har blitt byttet ut av et relativt stort antall hjelpemidler. Hjelpemidlene kan være alt fra en ørliten bro du kan bygge rett foran deg, en steinblokk du kan trylle fram, muligheten til å teleportere deg en begrenset avstand til en bazooka som fryser fiender til en isblokk. Felles for dem alle er du har et begrenset antall av dem, og at de er nødvendige for å fullføre hver bane. Det vil i praksis si at du ikke kan bygge broer til du blir grønn for å så vandre hvor du vil, nei, her det gjelder det å bruke broene akkurat hvor du trenger de, og i mange tilfeller steder du ikke trodde du trengte de. Dette resulterer i en spillbarhet som krever nøye planlegging i tillegg til en hel del prøving og feiling.

Det hele begynner svært lett med baner som ikke krever ikke krever flere hjerneceller enn skonummeret ditt, og du får i det hele tatt en fin innføring i hvordan spiller foregår og hvordan hjelpemidlene virker. Heldigvis blir ting fort vanskeligere, og du vil oppleve at spillet krever at du tenker utradisjonelt og utnytter hjelpemidlene på nye måter. Jeg synes utviklerne har gjort en formidabel jobb når det kommer til læringskurven i spillet – nye gjenstander blir introdusert på en god måte, og spillet er aldri for lett og aldri altfor vanskelig.



Når det er sagt, må du regne med å bruke en god stund på de vanskeligste brettene etter hvert som du kommer lengre ut i spillet. Selv har jeg opplevd å måtte sitte i over en time med gjennomgående riving i håret på de vanskeligste brettene før jeg fant løsningen, men det er heldigvis ikke kjedelig et sekund. Tvert imot, det gøy å sitte og dunke hodet i bordet og vite at det et eller annet sted i hodet ditt finnes en logisk løsning på gåten.

Enkelt å sette seg inn i
Et annet stort pluss er spillets tilgjengelige natur. Det er nemlig bare snakk om sekunder fra du starter spillet fra Wii-menyen til du er i gang med et brett, noe jeg anser som en viktig egenskap hos spill som dette. Må-bare-ta-et-brett-til-faktoren er med andre ord svært høy, og jeg kan rolig bekrefte at spillet har allerede har ført til en rekke forsinkelser.

Til tross for alt det gode med Toki Tori finnes det også noen irriterende aspekter med denne WiiWare-tittelen. For eksempel begynner musikken bra, men går fort over til å bli katastrofalt masete. Jeg kan tåle mye når det gjelder spillmusikk, men i dette tilfellet vil nok mute-knappen etter hvert bli din beste venn. I tillegg synes jeg at spillet taper seg litt når det kommer for mange fiender på skjermen, men heldigvis skjer dette svært sjelden.

Konklusjon
Summen av veldesignede brett, gode kontroller og fantastiske læringskurve gjør Toki Tori til et spill man bare må bøye seg i støvet for. Det er kanskje ikke det spillet jeg hadde i tankene da jeg fantaserte om mulighetene WiiWare ville gi, men hva gjør vel det når det er så lett å plukke opp, og så vanskelig å legge fra seg?

PS: Jeg har ikke fått muligheten til å prøve flerspillermodusen, hvor en annen spiller kan tegne piler og hint på skjermen, men jeg vil tro Toki Tori gjør seg best alene. Det er ikke Mario Party, for å si det sånn.