Forfatter: Petter Carlsen
Postet den: 07.05.2008

Endelig et Wii-spill hvor du kan svinge lasersverd i din egen stue. Svarer No More Heroes til forventningene?

Man kan med god grunn kalle No More Heroes et spill litt utenom det vanlige. Og det er kanskje derfor et litt merkelig spill å anmelde. Noen vil kanskje kalle det mer en parodi enn et spill, ettersom det hersker liten tvil om at utviklerne prøver å formidle noe om tilstanden i spillindustrien. Har spillverden blitt for ensformig? Trenger vi flere spill som faktisk prøver å formidle et budskap? Komisk satire eller hardbanket actionspill – jeg har testet No More Heroes.

Historien om en nerd
Som jeg sa tidligere, er dette et spill du garantert ikke har sett maken til før. Her tar du nemlig kontrollen over den noe utradisjonelle spillhelten Travis Touchdown, en karakter som garanter vil pirre lattermusklene en god stund fremover. For mens andre spillhelter er hardbankede tøffinger, er Travis den stereotypiske spillnerden som bor aleine på motell sammen med et flust av mangafigurer, samlekort og lånte DVD-er. Det som midlertid skiller Travis fra de andre ungkarene, er den gigantiske laser-katanaen han vant på eBay – et mordvåpen får selv gutta i Star Wars til å blekne. Og hva gjør man når man har en litt over gjennomsnittet stor laserkatana? Jo, man kjemper for å bli den absolutt beste leiemorderen i byen Santa Destroy!

Og det er slik det hele begynner. Jeg, som en usympatisk spillnerd med altfor stort våpen skal slakte de ti leiemorderne som er rangert over meg. Et meget godt utgangspunkt, som selvfølgelig er lettere sagte enn gjort. For å få møte de nevnte ti leiemorderne må det nemlig betales en viss slump (merk: en hel del) penger til et eller annet byrå som arrangerer kampene. Dette er i utgangspunktet helt greit for meg, så lenge det hadde gått an å tjene pengene på en noe vettug måte. Dessverre er pengeinnsamlingsdelen av spillet meget svak, og problemene starter allerede i det du slenger deg på motorsykkelen for å finne byens arbeidskontor.

Selve motorsykkelkjøringen er nemlig så dårlig at jeg begynner å lure på om utviklerne i det hele tatt har testet spillet sitt. For mens du kjører mellom de nitriste bygningene i Santa Destroy kan du nemlig forvente å se noen svært morsomme krasjesekvenser du et etter all sannsynlighet aldri har sett maken til. For der andre spill har fysikk i kollisjonene, varter No More Heroes opp med hakking. Ja, det eneste som skjer ved krasjing er at kjøretøyene låser seg fast i hverandre mens det ser ut som om spillet ikke helt bestemmer seg for hva som skal skje, noe som resulterer i at kameraet går helt amok. Det kan godt være utviklerne har gjort dette med vilje, som en ren parodi på spillverdenen, og jeg forstår humoren i det hele. Men det er også en hårfin balanse mellom det å ha et par tragikomiske krasjer en gang i blant, og det å stå å hakke i all slags mulige objekter til enhver tid. Og ettersom en stor del av spillet foregår på motorsykkelen blir det hele bare irriterende etter hvert.

Etter å ha låst meg fast i et par biler når jeg omsider frem til arbeidskontoret, og dessverre går ikke ting stort bedre for seg her. Her møter jeg nemlig en morsom kar som gir meg de utroligste jobbene. Bare for å nevne noe, har jeg måttet samle kokosnøtter, klippet gress og fylt bensin på biler. Disse minispillene er som oftest ufattelig enkle å fullføre, og den eneste utfordringen er om jeg gidder og fullføre minispillet. Så kjedelig og enkle er de. Det føles rett og slutt utrolig dumt å stå bom stille og fylle bensin på biler når jeg har et gigantisk våpen festet på ryggen. Det blir som å kjøre rundt i din mors gamle Fiat når du har en sprett ny Ferrari i garasjen. Også her er det mulig at utviklerne har gjort minispillene meningsløse med vilje, men det får være grenser på hvor mange ganger man kan le av samme vits.

Herlig kampsystem
Heldigvis åpner det seg for litt spenstigere oppdrag etter ganske kort tid. Etter hvert kan du nemlig, endelig dra frem katanaen i det du får et utvalg leiemordoppdrag du kan gjøre for å tjene penger. Dette er selvfølgelig et stort sprang fra kokosnøttplukkingen, ettersom kampsystemet fungerer ganske så bra. Prinsippet er at du hamrer løs på a-knappen for å gjøre vanlige sverdkomboer, mens et trykk på b-knappen lar deg sparke motstanderen. Man både blokker og ”sentrerer” kamera rundt én bestemt fiende med Z-knappen, mens man kan åpne diverse andre teknikker seinere i spillet. Det som i midlertid piffer hele kampsekvensen opp et stort hakk er de måten du dreper fienden på. Når tiden er inne vises det nemlig en pil på skjermen, en pil som indikerer hvilken vei du skal svinge Wiimoten. Gjør du dette riktig, vil du kunne nyte synet av en laserkatana som finner veien gjennom menneskekropp i slow-motion, noe som er like stilig hver eneste gang. Det både føles og ser rått ut.

Men til tross for et solid kampsystem fungerer ikke leiemordoppdragene så bra som de kunne ha gjort, de heller. Dette er fordi de fleste er dem er lagt opp slik at du skal drepe flest mulig innen en viss tidsbegrensing, uten å selv få en eneste skramme. Dette byr selvsagt på defensiv spilling, ettersom kun et lite pirk vil sende deg tilbake til start. Helt tilbake til start. Så langt tilbake at du må slenge deg på den håpløse motorsykkelen og kjøre bort til arbeidsgiveren din, aktivere oppdraget, for og så reise tilbake til stedet der oppdraget finner sted. For meg er dette en ekstremt tungsvint løsning (ettersom det som oftest er forferdelig vanskelig å overleve tre minutter uten en skramme), og jeg mister fort motivasjonen til å gjøre leiemordoppdrag. Så det blir med kokosnøttplukkingen.

Med tanke på alt som ikke fungerer så bra med pengesamlingsdelen, er det derfor en stor lettelse at ting faller mer på plass når du endelig får råd til å møte den som befinner seg over deg på leiemorderrankingen. Disse sekvensene er ganske tradisjonelt oppbygget ved at du først skal hamre løs på horder av ”vanlige” fiender, før du til slutt møter din leiemorderkollega til dyst. Samtlige av disse bosskampene har bydd på elleville cutscenes, og underholdene kamper, og er definitivt en av spillets aller sterkeste sider. Her er bossene både varierte og fantastisk morsomme å spille gjennom, takket være noen meget kreative kamper. Når sist slo du folk til døde ved å bruke en laserkatana som balltre?

Men så var det tilbake igjen da. Etter endt boss er du på ny i gang med hakking, gressklipping og tidvis umulige leiemordoppdrag. Da hjelper det godt på at spillet har en strålende regi, og at både replikkene og de mange referansene sitter som en kule. Travis Touchdown er i likhet med nesten samtlige andre karakterer i spillet hylende morsom, selv om du nok vil trenge litt erfaring innen spill for å forstå humoren og referansene.

Konklusjon
Men en fantastisk innpakning til tross – livet i Santa Destroy blir en nokså tam spillopplevelse for min del. Spillet glimter tidvis til med vanvittige kamper og filmsekvenser, men jeg synes ikke det rettferdiggjør det faktum at jeg blir sittende og gjøre ting som er mer eller mindre gørr kjedelige om og om igjen. Kort fortalt er dette et spill for dere med god tålmodighet, eller som synes strålende humor kan forsvare en tidvis meget tørr spillbarhet. For alle oss andre vil nok ikke No More Heroes by på noe mer enn en godkjent spillopplevelse.