Forfatter: Magnus Aspøy
Postet den: 11.03.2008

Strategi og Wii, en eksplosiv kombinasjon eller et pinlig bomskudd? Vi har testet Battalion Wars II.

Battalion Wars II (herved BWII) er det første sanntidsstrategispillet til Wii. Hvorfor så få spill av denne typen har blitt sluppet til konsollen, er et spørsmål jeg svært gjerne skulle hatt svar på. Wii-kontrollen, som er såpass lik i funksjonalitet som den tradisjonelle datamusa, er jo perfekt til kjapp og effektiv multitasking.

Lettvekter
Nå er ikke BWII din typiske strategitittel. Sammenlignet med det folk vanligvis forbinder med strategispill kan spillet beskrives med ett ord. Lettvekter. Spillet er noe så sjeldent som et ”strategiskytespill”; du tar kontroll over en hel bataljon, i tillegg til at du kan kaste deg inn i kampens hete selv som enkelsoldat. Her ligger en av BWIIs største styrker – helikopter, tanks, bazookatropper, u-båter, bombefly, flammekaster, alle kan du selv ta direkte kontroll over. I tillegg er det mulig å zoome ut, se deg godt rundt og gi ordre til resten av bataljonen din - samtidig som du personlig er med på å sprenge fienden til himmelriket.

Grunnen til at BWII blir en lettvekter i andre strategispills nærvær, er at selve strategien er veldig enkel. Basebygging, ressurssanking – ikke her nei. Tre ordre kan gis til soldatene dine: ”vent”, ”følg etter meg” og ”angrip dette”. En må selv lede enhetene dit en vil ha de - en helt enkel ”gå dit” funksjon var noe jeg savnet veldig til tider.

Det du som kommandør må tenke på er et ganske så simpelt, men veldig strengt ”sten-saks-papir”system. Bazookatropper er sterke mot tanks, men sliter mot annet infanteri. Rekognoseringskjøretøy er raske og gode mot infanteri, men er sjanseløs mot en ordentlig tanks. Og sånn fortsetter det. Alle enheter har svakheter og styrker, og det er særdeles viktig at en bruker kunnskapen om disse effektivt. Hvis ikke sliter en som nyforfremmet kommandant veldig. Styrkene og svakhetene til troppene er faktisk så store at det skal ikke mer enn et titalls sekund uoppmerksomhet til før – bang, halve troppen din er utryddet. BWII kan derfor være frustrerende, du må alltid være på tå hev for å overleve.

Leit er det da; at hvis du først mislykkes i et eneste av primærmålene du får i løpet av et oppdrag, så er det sayonara og automatisk ”mission failed”. Da er det bare å starte på nytt, helt fra starten av oppdraget. BWII kan som sagt være meget frustrerende til tider, spesielt for et så lite organisert sinn som mitt eget. Men til gjengjeld er det fantastisk når alt går på skinner, og oppdraget en har stresset med flere ganger, endelig er i boks. Og selv om spillet kan være vanskelig, er det aldri urettferdig – du har bare deg selv å takke når det går skeis.

Flere spill i ett?
For å si noe mer om hvordan BWII faktisk kontrolleres, for det første, det kunne ikke ha fungert skikkelig på noen annen konsoll enn Wii. At folk klarte å spille forgjengeren med standard gamepad er helt uforståelig for meg. Jeg klarer i hvertfall ikke gå tilbake, det er jeg sikker på.

Strategidelen nyter godt av Wii-fjernkontrollens funksjoner. Det er en fryd å dirigere enheter, og pekeren din formelig danser rundt på skjermen i et virvar av ordre og svette soldater. Systemet er pinlig enkelt, som sagt har en bare tre forskjellige ordre å gi sine undersåtter. Disse ordrene kan gis til en spesiell gruppe, som f.eks. light-tanks, eller en kan beordre hele bataljonen til å følge etter en. Meget intuitivt når en blir vant til det, men tungvindt i starten.

I tillegg kan en jo selv hoppe i cockpiten til jagerfly, eller senke seg selv ned i en ubåt. Hver eneste krigsverktøy kan du selv styre. Alle tenkelige krigere, tanks og flytyper finnes, med ganske generelle navn selvsagt (Les. Light tank, recon, flame o.s.v.). Det utrolige, ja nesten latterlige, hver eneste soldat, fly, båt og tanks, kontrollen er perfekt på alle sammen! BWII er ikke bare et strategispill, det er også en 3. personsskyter med forskjellige våpen, samt fly, båt og tankssimulator. Ok, simulator er vel kanskje å ta litt hardt i, men kontrollen er virkelig utrolig. Til og med de vanskelige flya kan med litt trenings styres på en presis måte.

Å gå i dybden på hvert eneste kontrollsystem hadde vært alt for omfattende. Så her er et eksempel; Som luftvernsoldat kan du enten sikte fritt, eller bruke ”lock-on”. Ser du en fiende i horisonten kan du tenke litt fremover, ved å lade opp våpenet for maks skade. Skyter en stor skummel tanks på deg, ja så er det bare å hoppe eller rulle til siden. Sliter soldaten med helsa, bør en se etter helsepakker som ligger strødd rundt omkring på slagmarken, nesten som krigsbytte etter falne fiender .

Koselig krigføring
Krig og elendighet er fremstilt på meget muntert vis i BWII. Soldatene minner mest om figurer fra en Pixar-tegnefilm, og de forskjellige motoriserte kjøretøyene er mer nusselige enn noe annet. Det hele ser veldig pent ut, flotte eksplosjoner og massevis av detaljer. Spesielt stilig er det når du som luftvernsoldat skyter ned et bombefly, for deretter å se brennende vrakrester dale fint mot bakken. Sannsynligvis befinner kjevepartiet ditt seg i samme område.

BWII kjører meget stabilt, frameraten holder seg der den skal være. Meget imponerende for et så pent strategispill, spesielt siden spillet kjører i 480p oppløsning og bredskjerm. En bragd, teknisk sett.

På lydsiden er det lite å si. Musikken som finnes er grei nok. Men den er ikke så bra at den trenger å spilles hele tiden, om og om igjen! Litt variasjon her, takk. Lydbildet forøvrig er godt nok; tanks som skyter høres ut som tanks som skyter, og tanks som sprenges høres ut som tanks som eksploderer. Ganske autentisk, med andre ord. Når det kommer til stemmeskuespillet derimot, usj! Overdrevet er stikkordet, det er direkte smertefullt å høre de forskjellige overhodene nærmest karikere seg selv og sin egen aksent. Ting blir ikke bedre av at stemmene er forvrengt, skrikende og alt for høye. Det eneste lysglimtet i tunnelen er stemmen til Ubel, som er hysterisk dum og en apeaktig kommandør til de krigslystne Xylvanierne. Ubel er en god gammeldags idiot, som på en eller annen måte har fått en høyere stilling i hæren. Han har noen ordentlig gullkorn, og ”treigingstemmen” til skuespilleren klarte faktisk å få meg til å bryte ut i høylydt latter flere ganger. Det skal nevnes at det samme aldri skjedde før, eller siden. Utviklerne gjør et par dårlige forsøk på humor, det eneste som var å høre var eksempler på såkalt «sympatilatter»

Feilaktige påstander om supervåpen.
BWIIs hoveddel er en kampanje på 20 oppdrag. En ganske smal konflikt eskalerer, og det som begynte med ”supervåpen”-spekulasjoner utvikler seg til en verdenskrig. Historien til de forskjellige stornasjonene blir fortalt gjennom ganske pene filmsekvenser, dessverre ødelegger forferdelig stemmeskuespill litt. Alt i alt er historien god til sitt bruk, den driver deg videre og forhindrer at kampanjen bare føles som en rekke trefninger. Det som blir litt trist er at BWIIs plott så utrolig klisjéfylt, at manusforfatterne må nesten ha satt seg ned, med overlegg, og skamløst kopiert en-til to elementer fra hver eneste suksessfulle krigsfilm fra nyere tid. Mulig jeg overdriver litt nå, men det holder bare å se introen. Den er nemlig så lik det første slaget i Ringenes Herre filmene at jeg nesten måtte sjekke at jeg virkelig var det ikke var Sauron og hans orker jeg så på skjermen. Jeg ble imidlertid brutalt minnet på at dette ikke stemte, da en halvveis skrikende kineserdame, med helt utrolig overdrevet ”asia-engelsk” aksent, dukket opp i venstre hjørnet av skjermen min og gikk i gang med å gi ordre.

Oppdragenes struktur er i grunn ganske lite variert. Du skal vanligvis ta over, eller beskytte et hovedbygg, og underveis kan du velge om du gidder å frigjøre krigsfanger og kapre bygninger som gir forsterkninger. Oppdragene blir fint knyttet sammen av historien, og siden hver enkelt enhet kan kontrolleres av spilleren, føles aldri kampanjen stagnant eller kjedelig. Etter et oppdrag er fullført gis det også karakter, hvor C er det laveste og S det beste. Klarer du S på alle oppdragene i en nasjons kampanje, låser du opp ekstramateriale.

Enspillerdelen varer nok fra 8- til 10 timer for de fleste. Etter dette kan en prøve seg litt i den store, skumle onlineverdenen, om en er klar for det. BWII gir deg tre muligheter: co-op, assault og skirmish. Førstnevnte har deg og en annen, venn eller tilfeldig person, spille sammen mot en tallmessig overlegen datastyrt fiende. Assualt er 1 mot 1 kamp, hvor den ene spilleren skal forsvare en rekke bygninger til tidsfristen går ut, mens den andre angriper. Skirmish er også 1 mot 1, her gjelder det bare å drepe flest av motstanderens tropper. Det er godt mulig å bruke noen timer på denne overraskende godt utførte onlinedelen, det er gøy å spille BWII online rett og slett, pluss i margen her. BWII har dessverre ingen lokal flerspiller.

Oppsummering
Hvis en tar spillet for det det er, kan Battalion Wars II gledelig overraske. Strategielementene er nok ikke fremtredende, eller omfattende nok til å tilfredstille hardcore fans av sjangeren, men er du ute etter noe litt annerledes enn ditt standard strategi, eller skytespill – har Batallion Wars 2 mye å vise fram.