Forfatter: Einar Holten
Postet den: 25.02.2008

Vi kaster oss nok en gang ut i andre verdenskrig, denne gang i EAs siste iterasjon av Medal of Honor-serien.

Den annerkjente Medal of Honor-serien er tilbake, og for første gang på Wii. Men ingrediensene er stort sett dem samme, bare i en annen kropp. Nok en gang er vi en del av andre verdenskrig, men de store slagmarkene er borte, og skiftet ut med hemmelige oppdrag for å stoppe den sterke tyske krigsmaskinen.

Medal of Honor: Heroes 2 er en oppfølger, men de to utgavene har særs lite med hverandre å gjøre. Oppdragene er stort sett ganske identiske hele tiden, og det er lite nytt her i forhold til andre spill fra andre verdenskrig. Men selve pakken til Wii inneholder en ganske solid arkademodus, til og med en god onlinetjeneste, EA sin egen.

Lite atmosfære
Kanskje er det fordi vi nå har spilt for mange spill fra andre verdenskrig, men det er liksom ikke det samme lenger. Det er vel da kanskje ikke overraskende at Medal of Honor: Heroes 2 ikke viker fra den gamle formelen noe særlig. Det jeg virkelig savner er musikken. Hvor ble det av den kritikerroste musikken som Medal of Honor-serien er kjent for? Stillhet? Jeg vil ha musikk, kuleregn og eksplosjoner. Man føler ikke at dette er krig, ei heller ikke noe engasjerende.

Noe som også Medal of Honor i starten ble kjent for var gode iscenesatte sekvenser, hvor du virkelig følte du var en på laget. Dessverre har man gått vekk fra denn lagformelen, og heller gått for ”ensom helt bak fiendens linjer”. Joda, kanskje ingen dum ide om den utføres godt. Her skuffer nok en gang Medal of Honor: Heroes 2. Å ha oppdrag som føles som om dem er lagt ut som en rusjebane fram til enden føles lite storslagent ut. At den kunstige intelligensen til tyskerne er mildt sagt elendig, hjelper ikke på dette heller. Altfor ofte kan du lett bli offer for en sinna ”jerry” som plutselig springer forbi deg uten spesiell grunn. Som om at noen har fortalt han å reise seg opp fra dekket, løpet fråtsende mot fienden, passere fienden, for så å begynne å skyte når han står bak, er en god ide (ok da, så fungerer det). En annen merkelig ting med fienden - de treffer litt for godt. Å ha en duell med en springfield jaktrifle og et tysk MP40 maskingevær burde være lett å skjønne utfallet av. Men neida, det er det ikke. Ofte blir du frustrert over å bli skutt straks du stikker hodet rundt hjørnet med riflen, for så å bli skutt av en tysker hundre meter lengre ned med en MP40. Det blir som å vinne mot Carl Lewis med en rullestol – det skal bare ikke gå an.

På den grafiske siden er Medal of Honor: Heroes 2 kanskje noen hakk bedre enn de tidligere skytespillene på Wii, om du ser vekk i fra Metroid Prime 3. Også her får vi gleden av 480 progressive scan i bredskjermsformat. Selv om spillet har en realistisk stil, er det lett å legge merke til at det skiller seg noe ut. Teksturene virker nesten cel shadet ut (tenk Wind Waker og Okami). Igjen er det dessverre litt uninspirerende banedesign. Jeg kunne gjerne ha sett meg litt mer spennende miljøer. Andre verdenskrig ble ikke bare kjempet i kloakk og byruiner.

Mesterlig kontroll som vi trenger mer av
Er det noe spillet derimot virkelig skinner på, så er det kontrollen. Det er ikke ofte du faktisk får noe som overgår Metroid Prime 3: Corruption, men dette spillet gjør faktisk det. Kontrollen føles veldig responsiv og god. Dette vil jeg ha mer av. En utvikler som faktisk legger arbeid i kontrollen. I tillegg til en god kontroll, kan du også ytterligere justere disse etter dine behov. Du kan lett få deg til å snu deg rundt på et halv sekund om du ønsker det. Eller sette den ned til noe du selv mestrer. La oss håpe flere ser på Medal of Honor: Heroes 2 når de skal lage skytespill på Wii.

Om du føler at selve kampanjen i Medal of Honor Heroes 2 er for vanskelig, finnes det også en løsning. EA har, etter Wii sin suksess, begynt å se på måter å strekke seg ut til nye spillere. Derfor har de lagt til en arkademodus, som er som de gode gamle lyspistolspillene i fra arkadehallene. Ikke er det som en simpel modus som er lagt på uten spesiell ettertanke heller. Det er faktisk noe av det mest underholdende med spillet. Alt går på skinner, du trenger bare sikte deg inn på fienden og trykke av. Rundt omkring på banen vil det ligge helsepakker, som du bare skyter på for på plukke opp. Frustrasjonen med plagsomme fiender er som regel helt fraværende, og den kunstige intelligensen føles mindre ødelagt. Du spiller akkurat det samme spillet, bare at du selv ikke bestemmer hvor du skal gå. Altså får du som regel med deg selve innholdet, men kanskje ikke like dypt (ikke at handlingen er spesiell dyp heller).

Godkjent flerspiller
EA har valgt å gå sin egen rute med flerspilleren til Medal of Honor: Heroes 2. Istedet for å bruke Nintendos onlinetjeneste, gikk de heller for sin egen. Og dermed kan nå 32 spillere velge mellom forskjellige moduser på nettet. Alt du trenger å gjøre er å lage den kontro på EA Nation. Deretter kan du gå til lobbyen og velge deg en kamp. Du kan velge mellom tre moduser. Dette er klassikerne Death Match, Team Death Match og Capture the Flag. Her kan du også konkurrere om å nå øverst på en rankingliste for hele verden. Den som foretrekker å spille med en venn i samme rom, må nok se seg skuffet. Spillet tilbyr ingen lokal flerspiller.

Å spille et skytespill online på Wii føles litt merkelig. Ikke at det er problemer med å spille selve spillet. Det er bare det at Wii ikke har hatt noen alternativer noensinne. Det at EA har gått sin egen rute er en god ting. Lagging oppstår , men det er som regel et ikke-problem. Jeg opplevde få ganger at en fiende hoppet rundt omkring på banen og var umulige å treffe.

Oppsummering
Av og til er Medal of Honor: Heroes 2 et spill verdt å få med seg. Men dessverre er det så mange faktorer som skader spillet. Spesielt intelligensen til fiendene er plagsom, og kampanjen er uinspirerende. Det eneste som leverer varene er den gjennomførte arkademodusen og spillets onlinetjeneste. Et annet pluss er en ekstremt god kontroll med mange tilpassningsmuligheter. Det er det nettopp disse positive tingene som hindrer det i å få en lavere karakter enn det får, for det er faktisk underholdning til tider. Dog kanskje mest for den spesielt interesserte.

Til informasjon er dette det samme spillet som også er tilgjengelig på PSP, bare at Wii har en solid arkademodus.