Forfatter: Kjell Vidar Følsvik
Postet den: 22.01.2008

To av 90-tallets største spillikoner møtes for første gang i samme spill. Vil de klare å beholde den olympiske ånd eller falle sammen i interne stridigheter?

Selv om de olympiske lekene i Beijing fremdeles er et stykke unna, hindrer ikke det spillmakere verden rundt i å være tidlig ute med produkter basert på dette. Dagens subjekt er et ganske så historisk eksemplar av arten, siden det for første gang bringer sammen to av 90-tallets største ikoner og rivaler innenfor spillindustrien.

Siden konsollkrigen på 90-tallet er det nok en del fans verden rundt som har drømt sett for seg muligheten til å sette sine respektive helter opp mot hverandre i samme spill. Super Smash Brothers er på vei til å virkelig sette dette ut i livet, men for øyeblikket kan man få en forsmak på dette i Mario and Sonic at the Olympic Games.

En reise gjennom sport
Spillet er i all enkelhet basert rundt 20 olympiske øvelser, fordelt på åtte kategorier som er skyting, bueskyting, roing, svømming, fekting, bordtennis, turning og lengdehopp. Hver kategori har sine egne kontrollmekanismer, der kontrollene i hver kategori ligner på de andre. Hoveddelen i spillet, Circuit Mode, er bygd opp med forskjellige cup’er som hver inneholder 3 olympiske øvelser. Når spillet starter har du bare 4 cup’er tilgjengelig på den enkleste vanskelighetsgraden, men flere vanskelighetsgrader og cup-er blir låst opp ettersom du vinner gullmedaljer på dem.

I tillegg til dette har du Mission Mode, der du skal oppnå et eller annet mål i en viss øvelse, som å komme på 2. plass i et sprintløp eller innenfor et visst tidsintervall/lengde. Dersom du bare vil trene/konkurrere i favorittøvelsen din, kan du gjøre dette ved å spille Single Matches fra hovedmenyen.

Slik sett minner det om tidligere olympiske spill, det som skiller dette fra andre spill i samme sjanger er hovedsakelig lisensen og kontrollmekanismene. Spillet er fullt av karakterer og referanser fra Mario og Sonic sine universer, både som deltakere og tilskuere. Fra Nitendo’s side kommer de mest kjente fra Mario-Universet (Mario, Luigi, Toadstool/Peach, Bowser, Yoshi, Toad mm.), mens Sega stiller med Sonic, Tails, Knuckles, Robotnik/Eggman, Shadow og mange flere. Disse har litt forskjellige egenskaper i Mario Kart-stil, men i min erfaring vises ikke disse så mye under gameplayet. Det er noe surrealistisk å se alle disse i samme spill for gamle 8-og 16-bit eiere, men lisensen har ikke noen stor innvirkning på spillet som sådan. Vel, utenom å fremkalle nostalgiske følelser som insisterer på å gjøre seg gjeldende.

Løp om kapp med Sonic
En annen morsom ting er at du kan importere Mii-ene dine inn i spillet, og således sette dem inn i løp sammen med de andre karakterene. Mii-ene har aldri sett så vakre ut i min mening, og det er morsomt å se dem med fullstendige og mer detaljerte kropper i stedet for den mer enkle stilen i spill som Wii Sports.

Nå som de tørre fakta er på plass, er det tid for å se på selve gameplayet i spillet. Hver øvelse kommer med en liten tutorial som viser deg hvordan øvelsen skal utføres. Alle spillene kan spilles med kun Wii-moten og her et eget kontrolloppsett for dette, men siden de er tydelig designet for å brukes sammen med Nunchuken vil jeg bruke dette som utgangspunkt når jeg snakker om disse kontrollmekanismene.

Kontrollene er kort sagt basert på mye av de samme mekanismene som har vært brukt på sportsspill siden salige Summer Games på Commodere 64, dvs. trykke på alternerende knapper for å sette opp farten og hoppe på rett tidspunkt på ting som hekkeløp, lengdehopp og andre. Forskjellen er selvsagt at de nå er basert primært på bevegelser i sammenheng med knapper. Og for noen bevegelser også. Kan med hånden på hjertet si at dette er det første spillet jeg noen gang har måttet spille gjennom i treningsdrakt.

Trening i spill og virkelighet
Mens øvelsene i Wii Sports ikke gir deg de helt store svettetoktene i mindre doser (vel, dersom vi ser bort fra Wii boxing), er noen av øvelsene i Mario & Sonic basert på så raske bevegelser at de mildt sagt har en tendens til å gjøre deg sliten - spesielt i løp-og svømmeøvelsene. For eksempel, løping blir utført ved å løfte Wii-moten og Nunchuken opp og ned annenhver gang, noe som høres rimelig enkelt ut. Det mindre enkle er at dette bør gjøres i et tempo som kan minne om en trommeslager på speed. Skal man i tillegg passe på B-knappen som brukes til å hoppe i hekkeløp kan dette fort bli litt utfordrende.

Svømming er en annen øvelse som man blir sterkt sliten av. Det er mange forskjellige svømmestiler som varierer fra karakter til karakter, min Mii ble dessverre sittende med Crawling, som kjennetegnes ved at man alternerer Wii-mote og Nunchuk frem og tilbake. Dette kan sammenlignes med å bokse gjentatte ganger ut i luften i full fart, noe som har en tendens til å øke pulsen når man svømmer 4x100m stafett.

De andre øvelsene er mindre fysisk krevende enn disse; skal her beskrive dem uten å gå i altfor store detaljer:

Leirdueskyting krever at du er stø på hånden og har god beregning, og gir deg et lite minispill i starten som avgjør hvor stort sikte du får under øvelsen. Fungerer omtrent som et lys-pistol spill. Bordtennis er en ganske bra versjon av sporten, og er spesielt morsom dersom du spiller multiplayer. Den er mer begrenset enn tennis-funksjonen i Wii Sports, siden den bare måler om du slår, ikke om du holder racketen rett vei. Fekting er en øvelse som kan være taktisk eller panisk stikking med Wii-moten avhengig av spillestilen din. Turn måler evnen din til å trykke inn kjappe knappkombinasjoner og kontrollbevegelser mens karakteren din hopper på en trampoline. Roing avhenger av taktfaste bevegelser med Wii-moten, samtidig som du holder inn knapper som endrer seg ca. hvert 3. sekund, mens Lengdehopp og tre-steg avhenger av nøyaktige bevegelser med Wii-mote og Nunchuk ved planke og under hvert hopp.

Ekstra nostalgi
I tillegg til hovedmodusene har du også en ”Gallery”-funksjon, der du kan spille enkle minispill for å låse opp trivia om de olympiske leker. Dette kan være alt fra å spille Whack-A-Mole med Goombas til memory-spill med kort. Ettersom du fullfører disse får du tilgang til klassisk musikk fra Mario-og Sonic spillene. Du kan også få andre ”achievements” gjennom spillet, som utmerkelser for å slå visse verdens-og olympiske rekorder ettersom spillet skrider frem. Dersom du er interessert støtter spillet også Nintendo Wi-Fi connection med leaderboards for å sammenligne high scores med andre rundt omkring i verden.

Nok en gang vil spillets underholdningsevne avhenge av hva du forventer fra det. Ser man brutalt enkelt på det er det en samling av minispill der noen er mer hunderholdende enn andre. Men spillet er preget av kontrollmekanismer som gjør at disse øvelsene fungerer bra. I min tid med spillet har jeg enda ikke følt at det var spillets feil at jeg ikke klarte noe som jeg satte meg fore, men heller at jeg ikke klarte å time kontrollene rett. Bortsett fra svømmingen, som jeg til dags dato enda ikke har vunnet. Grr.

Konklusjon
Jeg mener at spill som er bygd opp som dette ikke bør få lavere karakter for at det ikke har den helt store dybden i hva det gjør. Spillet er en samling av olympiske øvelser i Track & Field stil, der hver øvelse er et lite spill i seg selv. Dersom du liker samlinger av underholdende små spill med olympiske øvelser som paraplytema er dette for deg, ellers anbefaler jeg noe annet. I korte trekk er spillet en god utførelse av sitt eget navn – Mario & Sonic at the Olympic Games, og anbefales til fans av alle de tre tingene i tittelen.