Wii - FAN.NET » Retrospalte: N64

Retrospalte: N64

Forfatter: Einar Holten
Postet den: 24.10.2006

N64 var Nintendos første skikkelige steg ut i 3D og satte standarden for en rekke platformspill. Her er siste del i vår retrospalte.

Super Smash Brothers

Utgitt: 1999
Skrevet av: : Magnus "Jakoozie" Aspøy

Super Smash Brothers serien er en av de mest populære seriene Nintendo har gående. Serien er relativt ung, det har bare kommet to spill i serien til nå, Super Smash Brothers og Super Smash Brothers: Melee (til Gamecube).

Jeg kan med hånden på hjertet si at hvis det er et spill jeg virkelig har spilt til døde, så er det Super Smash Bros. Jeg har en haug med minner hvor jeg og vennegjengen sitter nede i en kjeller og spiller dette spillet til langt på natt. Latter og skrik flyr mellom veggene, entusiasmen og konsentrasjonen er stor. Dag inn og dag ut spiller vi. Nonstop. Jeg er ganske sikker på at jeg har spilt SSB til N64 godt over 1000 timer, om ikke 2000. Gjengen pleide å sitte der i kjelleren og spille, ofte 5-6 mann. Universet stod stille rundt oss. Den/dem som tapte måtte stå over en runde og gi fra seg kontrolleren til de som så på. Dette ville alle til enhver pris unngå, det var et blodig alvor som preget stemningen, ikke helt kamuflert av latter og heiing… Gud hvor morsomt vi hadde det.

Super Smash Brothers er først og fremst et flerspillerspill. "Å fly solo" i dette spillet er en ganske forsmedelig affære og er noe jeg har lite erfaring med. Nei, SSB ble uten tvil laget med tanke på deg og vennegjengen.

For dere som ikke vet, konseptet til Super Smash er: "Slå fiendene dine ut av banen, alle midler er tillatt". Og da mener jeg alle midler. Spillere velger en av 12 kjente Nintendo karakterer og gjør seg klar til dyst. Disse karakterene er: Mario, Donkey Kong, og Link. I får du spille som Samus, Yoshi, Kirby, Fox, Pikachu, Luigi, Jigglypuff, Captain Falcon og Ness.

Jeg husker å ha kranglet med en kamerat. Jeg mente at Link lett ville slå Mario i en kamp. Kameraten min var uenig. Han kjøpte dette spillet og han jeg og resten av vennegjengen spilte. Jeg var alltid Link og han Mario. Første kampen vant jeg. De to neste vant han. Sånn fortsatte det, og vi kom aldri til enighet hvem som var sterkest, men jeg fikk unektelig større respekt for den italienske rørleggeren, etter tusenvis av kamper mot han… Han var en verdig motstander, til tross for at han manglet både sverd, skjold og bue.

Dette var en av de tingene som appellerte til meg mest når jeg først prøvde Super Smash Bros. Alle mine kjente og kjære venner fra Nintendo i kamp mot hverandre. Dette var ubeskrivelig spennende for meg.

I Super Smash har spilleren 9 forskjellige arenaer å velge i mellom, alle med Nintendo tema. Banene har en ting til felles, du kan falle utfor. Alle banene er høyt nok over bakken til at et slikt fall vil være fatalt. Banene er veldig varierte, du kan f.eks spille på Fox sitt kjente moderskip, men du må passe deg for ikke å bli skutt av passerende fly. Alle karakterene har baner fra sine spill, for eksempel er det en bane som heter Hyrule Castle. Spillet foregår på en skjerm, altså ikke split-screen og grafikken er 3D, men spilles som en 2D side-scroller.

Jo høyere prosent en har fått, jo lettere blir en slått/kastet/dyttet utfor arenaen. Faller du utfor på en eller annen måte dør du og mister ett liv. Du starter igjen med 0% og kan hoppe inn i kampen igjen. Alt dette står og faller på om du faktisk har mer liv igjen når du dør. Hvis du ikke har liv igjen er du ute av spillet og må vente til runden er ferdig.

Hvor mange liv du har når du starter velger dere som spiller selv før kampen. En kan også styre vekk fra "death-match" kamptypen og velge en som går på tid. Da gjelder det å drepe flest ganger og dø færrest før tiden er ute. Tiden bestemmer dere, selvsagt.

For å gi en motstander høyere prosent og dermed forhåpentligvis slå han utfor banen bruker en enten angrepskombinasjoner eller forskjellige items.
Alle karakterene har forskjellige og unike angrep, med unntak av Mario og Luigi da, som i bunn og grunn er identiske. Knappekombinasjoner utløser spesielle angrep. Kombinasjonene er ikke så veldig vanskelige å huske. Her finnes det ingen kompliserte og vanskelige superangrep som virker hele tiden. De beste spillerne vet akkurat når de skal ta fram den beskyttende boblen, når de skal angripe ovenfra og når de skal bruke de kraftigste (men også trege) angrepene for å gjøre ende på fienden. Å meste spillet på denne måten er ikke gjort med det første.

Rundt omkring på banene ligger det diverse items, som kan være svært så nyttige hvis du vet hvordan du skal bruke dem. Eksempel er Pokeballen, som påkaller Pokémons, hvor av de kraftigste kan endre utfallet av en kamp helt. Vi får også svinge den ekstremt kraftige baseball bat’en, som er nesten garantert å gjøre kål på fienden. Men å faktisk treffe noe med den store, trege køllen er ingen lett sak. I tillegg har vi landminer, lasersverd, helende tomater/hjerter, aviser, kasser, tønner og mange flere spennende og morsomme items av varierende kraft og styrke. Super Smash serien går mye på ferdigheter, men selv en relativt fresh spiller som er flink/heldig med items kan klare seg overraskende godt i kamp, selv med garvede veteraner. Det er denne tilfeldig faktoren som er selve kirsebæret på toppen av kaka for meg. Det gjør ting enda mer interessant og spennende.

For å avslutte, Super Smash Brothers er et hysterisk morsomt spill, som jeg aldri vil glemme. Serien er selve definisjonen på enkel og genial spillglede. Dette er for meg den beste flerspiller-spillserien til dags dato, og jeg har skyhøye forventninger til oppfølgeren, SSB: Brawl. Jeg håper og tror, nei jeg er sikker på at dette spillet vil være nedlastbart via Virtual Console.

De som ikke har spilt disse spillene har gått glipp av MYE!

1080° Snowboarding

Utgitt: 1998
Skrevet av: : Filip "Purity" Sund

Da N64 hadde sin storhetstid var jeg 10 år gammel og de eneste inntektene jeg hadde var fødselsdager og julaften, og kanskje ukelønn om jeg var snill og ryddet rommet. På grunn av dette lå det mye omtanke bak hvert spillkjøp, og etter fødselsdagen min året 1999, falt valget på 1080° Snowboarding. Det viste seg raskt at dette slettes ikke var et dårlig kjøp, for jeg, mine venner og min bror har hatt mangfoldige timer moro med dette spillet.

Spillet har ingen spesiell handling, det går kun ut på å kjøre raskest eller å få mest poeng. Men, det å kjøre raskest og å få mest poeng er ikke alltid like lett i dette spillet, vanskelighetsgraden er høy og du må være ganske presis for å få til skikkelige triks. Du styrer med den analoge stikka og "lader opp" hoppet ved å holde inne A-knappen, og idet den blir sluppet opp så hopper du. Du kan da styre høyden/styrken på hoppet ditt etter hvor lenge du holder inne A-knappen. Triks utføres ved en kombinasjon av å spinne på stikka og trykke på høyre skulderknapp, f.eks om du snurrer stikka en runde rundt og trykker på R, så utfører du en 360. Du kan også bruke B til å utføre forsjellige grabber under rotasjon.

De forsjellige spillmodusene er som følger: Match Race, Time Attack, Trick Attack, Contest, 2P Versus og Training.

Match Race er det som minner mest om vanlig story-mode, her må du velge mellom vanskelighetsgradene normal, hard og ekspert. Så kjører du mot en cpu på 4 til 6 baner og prøver å vinne over cpu-en på hver bane.

Time Attack handler det om å komme seg raskest fra start til mål, noe som ikke alltid er like lett som det høres ut. Du må unngå trær, steiner og mange andre hindre, og kjøre den raskeste veien gjennom banen, siden hver bane har flere ruter.

I Trick Attack skal du samle mest mulig poeng ved gjøre triks over alt hvor det er mulig. Tiden tikker raskt ned, så du har ikke tid til å somle, selv om du kan få mer tid ved å kjøre igjennom visse porter som er spredt på banene Om tiden går ut så mister du alle poengene, og du må kjøre banen på ny. Utvalget av baner inkluderer alle de vanlige banene, pluss en half-pipe, og et big-jump.

Mens i Contest må du kjøre igjennom noen baner og prøve å få mest mulig poeng sammenlagt ved å gjøre triks og kjøre gjennom flagg.

2P Versus er der du kjører mot en venn, men det er kun tiden som teller på hvem som vinner. Det er utrolig godt gjort å få til like god grafikk på denne delen som ved enspiller modusene, til og med ikke i de mest krevende situasjonene oppleves hakking i bildet. Uheldigvis så er det kun 2-spiller muligheter, noe som raskt viser seg å være en ulempe om du har flere enn en venn som vil spille.

Training består av en bane der du skal lære deg å kjøre, en bane som er delt opp i en half-pipe og en hoppløype. Selv synes jeg at utviklerne burde lagt mer opp til trening, for læringskurven blir nok for bratt for noen.

Du kan i alle modusene velge mellom fem kjørere, og åtte snøbrett. I tillegg kan du låse opp et pingvinbrett, og tre ekstra personer, en krystallmann, en metallmann, og en med en stor pandamaske på hodet.

1080° Snowboarding er utrolig godt designet, utviklerne har åpenbart lagt sjela i det, noe som viser i det perfekte styresystemet og den grafikken. Det fantes selvsagt andre snøbrettspill på tida da det kom ut, men ingen kunne måle seg med 1080°, som virkelig viste motstanderne hvor skapet sto, både grafikkmessig og kontrollmessig. Grafikken er opp imot noe av det beste som noen gang ble lagt til Nintendo 64, den er så godt gjennomført, detaljert og full av detaljer at jeg tror det er få snøbrettspill per i dag som kunne målt seg med det hadde noen oppdatert modellene og teksturene.

De få problemene spillet har er som nevnt tospiller delen, og at det er litt få baner, kun seks baner pluss half-pipen og big-jumpen, noe som gjør at spillet mangler det helt lille ekstra. Dette er ikke noen kritiske mangler, for helheten er så fantastisk god, noe som lokker meg til å skru på Nintendo 64’en min fra tid til annen og spille en omgang eller to 1080°.

Banjo Kazooie

Utgitt: 1998
Skrevet av: : Kjell Vidar "Avaran" Følsvik

Da N64’en først kom ut, var det svært få som ikke skaffet seg Mario 64 i tillegg. Spillet som revolusjonerte "3D-platforming" – sjangeren skulle stå som en milepæl i både N64’ens livssyklus og spillhistorien generelt. I tiden som fulgte kom mange varianter av 3D-plattform spill, men svært få kom i nærheten av spillegleden til M64. Dvs, helt til en viss britisk spillutvikler ved navn RARE bestemte seg for å lansere sin egen take på denne sjangeren. Resultatet ble et vakkert lite spill ved med det heller merkelige navnet Banjo-Kazooie.

Historien i spillet er kort og grei: Den onde heksen Gruntilda har kidnappet bjørnen Banjo’s lillesøster, Tootie. Hun planlegger å stjele skjønnheten hennes for å gi den til seg selv (resultatet av dette får du se i en ganske fornøyelig cutscene, som kommer opp hver gang du mister alle livene eller velger "Save and quit"), noe Banjo ikke kan stå for. Dermed bærer det av sted for å stoppe henne. Enkelt og misledende setup for et enormt stort spill.

Etter åpningsscenen der kidnappingen skjer, møter du moldvarpen Bottles utenfor huset ditt. Når du starter spillet kan du ikke gjøre mye mer enn å hoppe en halvmeter opp fra bakken, men Bottles lærer deg mange moves gjennom tutorialen til spillet(området mellom Banjo’s hus og Gruntildas leir, kalt "Spiral Mountain", og snart har du skaffet deg de fleste av Mario’s bevegelser samt en del nye for spillet. Det er også her du for alvor begynner å se dialogen i spillet, spesielt fornærmelsene som flyr fort og ofte mellom Bottles og Banjo’s partner, fuglen Kazooie. Gjennom spillet sitter Kazooie i ryggsekken til Banjo, og mesteparten av bevegelsene i spillet er et samspill mellom dem, med ganske facinerende resultater. Siden hun aldri forlater ryggsekken, kommer hun også med massevis av kommentarer gjennom spillet, som regel med sterkt fornærmende ordlyd. Spesielt mot Bottles, men også mot diverse andre personer og vesener som du møter gjennom spillets gang. Som eksempler på samspill kan jeg nevne noen av fellesbevegelsene:

Talon Trot: Kazooie stikker føttene ut gjennom ryggsekken og tar Banjo på ryggen. Dobler maksfarten og gir deg evne til å gå på glattere terreng.
Rat-A-Tat-Rap: Banjo hopper opp i lufta, Kazooie angriper fra ryggsekken.
Flight: Kazooie stikker vingene ut og flyr dere begge to.
Egg Gun: Banjo holder Kazooie som et gevær og får henne til å spytte egg (eller skyte dem ut den andre veien…"Gulp…Sounds painful!",som Kazooie kommenterer).

Hver verden inneholder tre nye bevegelser som du kan få tak i, og alle er nødvendige for å komme deg gjennom banene. I Banjo-Kazooie samler du på "Jiggies", puslespillbiter som du bruker for å komplettere bilder som er spredt rundt i spillet. Hvert komplettert bilde åpner en ny bane, senere bilder trenger mange flere brikker enn de tidligere. Minner ganske mye om HUB-systemet i Mario 64, med den forskjellen at du kan bruke opp puslespillbrikkene i stedet for å bare måtte nå et visst antall stjerner som da kan åpne alle dører med det nummeret på. En ting som er ganske morsomt er at alle ting og objekter i spillet har sin egen personlighet, stemme og oppførsel. Spillet har ikke stemmer per se, men heller en spesiell lydkombinasjon for hver enkelt karakter eller objekt. Dialogen foregår i subtitles med forannevnte lyder som bakgrunn. Å høre på disse er en opplevelse i seg selv, spesielt med det at du kan doble farten på både den skrevne og "snakkede" dialogen med et tastetrykk.

Grafisk sett er spillet et av de vakreste på N64’en. Rareware var kjent for å tyne det meste ut av Nintendos maskiner, og dette er ikke noe unntak. Spillet har enorm variasjon i landskapene, fra islagte berg til lavaverdener og ørkener, opp i enorme trær, gresskledte sletter til havner med rustne skip og oljebelagte hav. Musikken er også et kapittel for seg. Den er trolig den mest dynamiske jeg noen gang har hørt i et spill. På enhver bane eller i den enorme "overworlden" der du finner alle de andre banene, endrer musikken seg avhengig av omgivelsene. Spillet har et grunntema, "The Teddy Bears Picnic" har jeg hørt det kalt, som er remixet i alle slags varianter avhengig av hvor du går hen. Rolig musikk for rolige partier, høyt tempo for actionscener. Hopper du i vannet får musikken et dempet, ekkopreget sheen, som om du faktisk var under vann og hørte på musikk oppe på overflaten. På Treasure Trove Cove, en av de tidlige verdenene satt på en øy med et stort fjell, er det ekstremt mange varianter av temaet, som når du nærmer deg stranden, en sjørøverskute, høyt opp på fjellet etc.
Dette skaper en veldig livlig og stemningsfylt situasjon, og man går ofte rundt og småsmiler på turen gjennom spillet. De som leser dette må ikke ta dette som en statement om at spillet er enkelt, noe det absolutt ikke er. Det vil ta lang tid og spredte bannord for å samle alle 100 jiggy’ene og alle de andre tingene som banene har å by på. Hver bane har også 100 noter som må plukkes opp for å åpne andre spesielle dører som blokkerer veien gjennom overworlden, 5 "Jinjoer", små vesener som gir deg en jiggy når alle er funnet, samt "Mumbo tokens" som du gir til stedets trollmann for å skifte til en ny form (en ny pr. bane). Denne formen gir deg atter nye egenskaper som du kan benytte i jiggy-samlingen din.

Spillet er rimelig langt, brukte vel 26 timer på min første tur gjennom. Men bortsett fra visse frustrerende seksjoner er spillet IMHO en oppvisning i ren spilleglede, og føles aldri langtekkelig.

En av de mest kjente faktorene ved spillet er den tiltenkte linken mellom Banjo-Kazooie og oppfølgeren, Banjo-Tooie. Det har seg nemlig slik at hvis du finner alle 100 jiggy’ene i spillet, får du se en ekstra film på slutten av spillet der du får se endringer i verdenene du har spilt gjennom, samt at det er blitt laget veier inn til noen av de mystiske objektene du ikke kan få tak i. Det mest kjente er isnøkkelen som du kan se i en hule, men ikke få tak i pga en isvegg. I bonusfilmen er denne veggen borte, og du kan nå tak i den. Men når oppfølgeren kom, får du tak i disse tingene ved å knuse små Banjo-Kazooie kassetter, og det ble aldri noen fysisk link mellom spillene.

Men, bruker man koder for å skaffe seg tilgang til områdene i Banjo-Kazooie, får man tilgang til en ny meny "Stop-N-Swop". Orginalt var dette visstnok en metode for å gi mulighet for å bytte kassetter i spillet mens maskinen sto på, og således veksle data mellom dem. Nintendo satte foten ned, pga. risikoen for skade på maskinen og generelle elektrosjokk. Mange skuffede ansikter ble resultatet av dette, samt in-jokes i nylige Rare-spill der de gjør narr av de som fremdeles bryr seg om dette. Menmen. Muligheten er der for at eventuelle emulerte versjoner vil ha denne funksjonen restaurert, som ville blitt sterkt morosamt.

Så, vil bare avslutte på vanlig måte og anbefale alle som har lest så langt til å sette seg ned med Banjo-Kazooies magiske verden. You shall not regret it!

1 2