Wii - FAN.NET » Wii på Electroworld

Wii på Electroworld

Forfatter: Lars Olav Dybvig
Postet den: 14.10.2006

Vi tok turen til Electroworld i Lillestrøm for å teste konsollen vi har ventet så altfor lenge på å få hendene i.

Spenningen var til å ta og føle på da jeg satt på toget til Lillestrøm, på vei mot den lukkede pressevisningen på messen Electroworld, før Wii-ene ble sendt tilbake til Tyskland og messen åpnet for publikum. Etter å ha blitt klarert av Securitas-vakten, fortalt navnet mitt og at jeg kommer fra Wii-fan, ble jeg ønsket velkommen og vandret videre inn i det forholdsvis tomme messeområdet. Etter å ha gått et lite stykke inn hallen var Wii-logoene og den enorme Super Mario-figuren naturligvis et blikkfang.

Det første jeg legger merke til etter å ha kommet meg litt nærmere Wii-maskinene og de mange andre entusiastiske journalistene, er en 37 tommers plasma-TV med en sterkt lysende Zelda-logo på. Jeg vender naturligvis blikket ned - instinktivt - og får øye på den… Skjønnheten. Utallige uker, mange måneder, flere år har gått siden første gang jeg siklet etter denne konsollen, lurt på hvor liten den faktisk er, og hvor sterkt det lekre, blå neonlyset skinner. Jeg ble ikke skuffet, langt i fra. Wii er superliten, ganske enkelt den peneste spillkonsollen noensinne og rett og slett øyemat. Jeg sikler. Mange klarer ikke å se for seg at den faktisk er så liten som tre DVD-covere plassert oppå hverandre, men det er faktisk tilfelle. Sensorbaren er heller ikke stor, litt lenger enn en kulepenn.

Sensorbaren er utrolig liten

Zelda var det første man la merke til.

Involverende
Det er ikke mange som spiller Wii eller står i kø. Det er snarere flere som ser på, og ser ut til å more seg bare med det. Men ikke før jeg blir urolig får jeg utrolig lyst til å teste selv. Jeg har mest lyst på en slags innføring med kontrollen før jeg tester etterlengtede Zelda, derfor går jeg bort til Trauma Center: Second Opinion-demoen, som er ledig. Ole Røsand i Bergsala forteller meg at det er viktig å bruke stroppen på Wiimoten, ellers kan det utgjøre en fare for andre. Han langer meg Nunchuken og Wiimoten, og spør om jeg har spilt DS-versjonen. Han forteller også at dette er en remake, med bedre grafikk og selvfølgelig med Wii-kontroll. Det første jeg skal gjøre er å trekke glassbiter ut av tre sår, for så å spraye på en slags veske, deretter sy og bandasjere. Det er så enkelt, så utrolig underholdende og man får en slags følelse av at her gjør man en god innsats for pasientenes eget beste.

Wiimoten
Wiimoten er enda bedre å holde i enn jeg hadde forestilt meg. Den har en perfekt ergonomisk form, man har lett tilgang til alle knappene, og den er veldig liten og utrolig behagelig å holde. Den veier verken for mye eller for lite.

Wiimoten er liten, og har samme glossy overflate som DS Lite.

Uansett er ikke vekten noe man tenker på, den var perfekt balansert. Ikke for lett, ei heller for tung å holde. A-knappen er litt mindre enn tilsvarende knapp på en GameCube-kontroll, B-triggeren på undersiden var også behagelig å ha fingeren liggende på og trykke inn. Noe jeg tvilte litt på, var hvordan det var å rekke ned til -, Home og + knappene, men det gikk veldig fint. Wiimoten har også en glossy overflate identisk med DS Lite og Apple sine iPod-spillere vi alle er kjent med. Undersiden er mer slik DS Lite er inni når man har åpnet den, altså litt grovere plastikk for bedre grep. Veldig behagelige overflater. Ristefunksjonen var imponerende, det kan påpekes at denne er litt slappere og mer balansert enn de vi tidligere er vant med fra forrige generasjons konsoller og Xbox 360. Også høyttaleren må jeg si var imponerende, spesielt i Zelda hvor jeg virkelig fikk en følelse av surround da jeg brukte pil og buen.

Nunchuken
Nunchuken skuffer heller ikke. Den er veldig liten, og har samme glossy overflate som Wiimoten, både på forsiden og under. Analogstikken er bedre enn den på GameCube-kontrollen, veldig presis og behagelig. Den var også laget i et gummimateriale som gjorde at den �?satt fast i tommelen�? og gled ikke vekk, selv med litt ivrige hender. Nunchuken har to knapper på baksiden, den lille og runde C-knappen øverst og Z-triggeren nederst. Z føles som en mellomting mellom L-triggeren på GameCube og LT-triggeren på en Xbox 360-kontroll. Alt i alt føltes Nunchuken veldig bra. Den lå så absolutt bra i hånda. Ledningen til Wiimoten var heller ikke noe som helst problem, da man ikke legger merke til den selv i de mest intense rundene i WiiBoxing. Jeg prøvde også å vrikke/kjenne litt på selve pluggen som går inn i Wiimoten, også denne føltes veldig solid.

Trauma Center: Second Opinion
Dette er som sagt det aller første Wii-spillet jeg fikk hendene mine på. Dette var faktisk den ferdige versjonen av spillet, som du finner i butikken 8. desember. Spillet startet selvfølgelig i hovedmenyen som var veldig enkel å navigere i. De første valgene man fikk var prolog, kapittel 1 og 2. Jeg er sikker på at de som har spilt DS-versjonen kjenner seg godt igjen. Jeg driter i prologen og velger kapittel 1 og starter med å få en kort mission briefing.

Jeg skal nå dra glassbiter ut av sårene til den stakkars mannen som forhåpentligvis har fått bedøvelse. Man bruker Wiimoten som et slags �?sikte�? på skjermen og holder inne A for å dra ut bitene. Man må være veldig varsom og stø på hånden, for hvis man slurver må man prøve på nytt. Etter hvert fikk jeg vanskeligere og vanskeligere oppgaver, og måtte bytte til flere �?verktøy�? som synål, legende væske og bandasje. For å legge bandasje måtte man holde A og B inne samtidig, for så å bare legge bandasjen over ønsket sted. Jeg fikk høyere score jo fortere jeg gjennomførte oppgavene. Alt i alt er dette veldig enkel moro, og minuttene fløy unna.

Wario Ware: Smooth Moves
Wario Ware var veldig gøy. Dette spillet viste veldig mange av de ulike mulighetene man har med Wiimoten. Det var veldig mange forskjellige minispill, alt fra å holde kontrollen inntil hofta og svinge kroppen for å holde rokkeringen i sving. Har man sansen for syk humor, har man sansen for Wario Ware. Det er vel ikke stort mer å si om denne tittelen, annet enn at det var den minst spilte på messen og at jeg spilte gjennom demoen tre ganger. I tillegg vil jeg tro dette spillet er det perfekte partyspillet, men at man går lei det etter hvert.

Bilkjøringen var helt klart det beste minispillet i Wario Ware: Smooth Moves.

WiiSports
Dette spillet imponerte stort. Første gangen jeg prøvde meg i dette spillet var i en runde tennis. Med på laget mitt hadde jeg en gammel svensk mann, som forøvrig var gammel tennisspiller. Vi spilte mot to andre menn, og vi knuste dem. Den gamle svensken var veldig god i dette spillet. Dette viser godt hvor enkelt dette spillet er å plukke opp for alle slags mennesker - store og små.

I menyene før rundene startet kunne man velge hvor mange spillere man er, hvilken Mii vi ville være og plassering på banen. Det var ingen lastetider i spillet, og menyene for lekre, enkle og ga spillet en veldig god sportsfølelse, sammen med den erkesports-aktige musikken. Med andre ord en veldig god atmosfære. Når man skal serve, kaster man opp ballen enten ved å trykke A eller utføre tilsvarende bevegelse med Wiimoten. Man slipper å bevege spilleren på banen, det eneste man trenger å konsentrere seg om er slagene. Og det holdt i lange baner for min del. Det er viktig å passe på timingen på slagene, og velge mellom overarm og underarm.

- Boksing var ikke fullt så interessant, og enda mindre underholdende. Spilte mot en annen gutt som mildt sagt overdrev. Jeg vant to av tre runder, og han ble litt sur. Det eneste som var imponerende med denne grenen i WiiSports var måten Mii-figuren fulgte bevegelsene man gjorde med kontrollerne.

Alle kan ha det moro med Wii.

- Bowling derimot var på lik linje med tennis et sinnsykt kult spill i mulitplayer. Her var det rett og slett bare å spille bowling slik vi kjenner det i dag. Man justerer banen til kula med styrekorset, trykker A og tar et vanlig kast slik du gjør i bowlinghallen. Det var også mulig å skru ballen ved å vri litt på Wiimoten.

- Baseball-delen var ikke veldig imponerende. Først skulle jeg kaste opp ballen til han som skulle slå, og det var alt. En god techdemo var det riktignok, men ikke noen evighetsmaskin.

Balltreet i spillet fulgte Wiimotens bevegelser nøyaktig. Imponerende.

- Golf fikk jeg ikke prøvd så mye, men det lille jeg fikk spille var greit nok. Nok et godt egnet partyspill, kanskje også det dypeste av de fem grenene. Her kunne man velge kølle, hadde et �?kraftmeter�? og kunne selvfølgelig velge slagstyrke, vinkel og sving. Fikk dessverre ikke tid til å prøve puttingen.

Jeg må også legge til at grafikken faktisk var bra, teksturene på gresset, sanden og gulvene var veldig detaljerte, klare og fine.

The Legend Of Zelda: Twilight Princess:
Endelig var tiden inne for å prøve Zelda. Maskinen vi alle har ventet på i flere år, med det spillet jeg har hatt høyest forventninger til noensinne. Jeg hadde mildt sagt høye forhåpninger. Dette var den samme demoen som ble vist på E3 i mai, bare med en liten justering slik at man slår med selve Wiimoten i stedet for B. Å knerte fiender gikk som en lek. Det var veldig enkelt og stilig å bruke sverdet med bevegelse, ikke den samme gamle knappetrykkingen enhver Zelda-fan er vant med. Jeg, som mange andre, fant pil og bueskytingen litt krevende i begynnelsen. Jeg fant også ut at for å hoppe over cutscenes, var det bare å trykke minusknappen.

Mange har ventet i flere år på spille Zelda.

Grafikken i spillet var også fantastisk med tanke på at det er bygd opp fra GameCube og at demoen er over et halvt år gammel. Jeg snakket med en tysk representant fra Nintendo of Europe, som hadde spilt den ferdige versjonen av spillet. Han nevnte at det skulle bli enda bedre grafisk og få en �?smoothere�? kontroll. Dette er et spill alle fremtidige Wii-eiere bør plukke med seg på lansering. Vi har noe stort i vente, for dette er i mine øyne uten tvil det beste Wii-spillet. Kanskje også tidenes beste spill.

Konklusjon
Etter å ha spilt Wii i fem til seks timer har jeg bare lyst på mer. Mye, mye mer. Dette er ren skjer spilleglede. Maskinen ser veldig bra ut, kontrollerne er fantastiske og spillene engasjerende nok til å bli sittende i timer. Mens jeg gikk litt rundt på messeområdet så jeg også kontrastene mellom Wii standen og Xbox 360 standen. Microsoft hadde nemlig satt opp en teststasjon for Gears Of War, et fantastisk spill grafisk sett. Men allikevel var det Wii som trakk alle pressefolkene, og de andre �?ikke-spillerne�? som jobbet i Elkjøp og lignende. Som jeg tidligere skrev, spilte jeg tennis med en mann i 70-årene. Dette beviser en gang for alle hvor godt Wii passer for alle typer mennesker og kan verve nye mennesker til spillenes verden.