Wii - FAN.NET » Retrospalte: SNES

Retrospalte: SNES

Forfatter: Einar Holten
Postet den: 06.09.2006

Vi forflytter oss fra NES til SNES, Nintendos andre konsoll. Hvilke av dens spill vil vi se igjen på Virtual Console?

Final Fantasy 4

Utgitt: 1991
Skrevet av: Avaran

Final Fantasy er en serie som i våre dager er kjent av de fleste, men i de eldre dager var serien mye mindre utbredt. Om det var fordi de ikke trodde at den ville selge, eller om de ganske enkelt ikke ville ta seg bryet med å oversette den til europeiske språk er ukjent. På grunn av dette mistet Europa sjansen til å oppleve FF 4, 5 og 6 på SNES, og kontinentet fikk ikke kontakt med serien før Final Fantasy 7 kom på scenen og spredte serien til et bredt publikum.

I USA var saken en ganske annen. Final Fantasy 1 til NES hadde solgt bra, men likevel ble verken FF 2 eller 3 oversatt fra Japansk. Det neste spillet som ble lansert der ble derfor det japanske FF4, men for å unngå forvirring blant sitt amerikanske publikum ble det døpt om til FF2 når det ble lansert der.

Stiftet selv kontakt med serien lenge etter at SNES’ens storhetstid var over, men har likevel ikke angret et øyeblikk på at jeg en sen kveld satte meg ned med FF4 og ble innlemmet i rollespillenes vakre verden.

Tittelskjermen

Et Final Fantasy-spill kjennetegnes ved å være satt i en fantasy-verden der du som regel starter ut som en everyday-person som gjennom forskjellige hendelser havner oppi en situasjon der verden som regel ligger i balansen. Selv om hendelser og personer fra diverse spill ikke lever i samme verden og er helt separate fra hverandre, har du elementer som går igjen mellom spillene. Musikken har samme stil fra spill til spill, visse navn og yrker går igjen (som Airship-ingeniøren Cid, navnene Biggs og Wedge, de bamselignende Moogle-vesenene, Chocobos som er strutselignende fugler som brukes til ridedyr, masse mer), kampmekanismene og magiene er de samme etc;

FF4 er ikke noe unntak i så måte.

Å gjengi hva en FF-historie handler om kan ikke gjengis i detalj uten å taste i vei for maaange sider. Derfor vil jeg bare si litt generelt om historien og hovedpersonene. Ved spillets start er du Cecil, the Dark Knight. Han innehar posisjonen som lederen av kongeriket Barons flyvåpen, og sliter med dårlig samvittighet. Grunnen til dette er at han returnerer fra et angrep på en forsvarsløs landsby, med påfølgende drap på innbyggere for å hente en magisk krystall på oppdrag fra Baron’s konge. Når han ymter frempå at dette kanskje ikke er bra av kongen, degraderes han og sendes ut på et oppdrag for å levere en ring til en landsby i nærheten. Midt i denne prosessen kommer hans venn Cain inn og taler hans sak, noe som gjør at han også får en skrape og må bli med Cecil. Dette er da grunnlaget som sender deg ut på et eventyr som vil ta flerfoldige titalls timer før det er ferdig. Under turen vil du møte mange personer og inntresanne vesener, mens du sakte finner ut hva som foregår og kjemper slag mot den ultimate ondskapen som er i ferd med å slippe løs.

Et FF-spill spilles på en ganske spesiell måte for de som er vant til mer action-orienterte RPG’er som Zelda og Secret of Mana. I FF4 vandrer du rundt på et verdenskart med mange byer og dungeons som er spredt i store antall rundt omkring. Det er i denne spillmodusen du utforsker og snakker med andre personer, klatrer opp på fjell, sleper deg gjennom sumper og gressletter, samt spaserer ned i dype huler og gamle ruiner av ukjent og mindre ukjent opphav. Så langt har det mye til felles med vanlige eventyrspill…helt til du støter på en fiende.

I FF-spill er nesten alle fiender usynlige før du treffer på dem. Dvs, du spaserer rundt på kartet, før skjermen flasher med en transition-effekt og spillet skifter fra utforsknings-modus til kamp-modus. For de som er uvante med denne spillestilen, kan det oppleves kjipt i starten. Du vil se mer av spillet, lære mer av historien, men blir avbrutt hvert 10de skritt med en kamp du ikke kan unngå på noe vis. Mange vil på dette punkt rope sterke gloser og mindre fine ord, som sakte går over til tunge sukk og avslått maskin. Men: De som gjør det av denne grunn, vil gå glipp av noe stort.

I min egen erfaring mislikte jeg konseptet når jeg leste anmeldelser, mislikte screenshots med �?battle�? menyer der du sloss med å velge en tekstkommando, avskydde det de første 10 minuttene jeg spilte det, og har digget det siden da ;)

Nuvel, i hver kamp slåss du med kommandoer, et angrep per runde for alle dine personer til høyre på skjermen, og et angrep per fiende som står til venstre på skjermen (med mindre du blir �?ambushed�?, der fienden kommer fra andre siden og angriper først. Skjer sånn tilfeldig av og til, men kan påvirkes med diverse gjenstander for å gi deg et �?preemptive�? strike der du angriper først. Fair is fair :). Du kan som regel velge mellom:

• Fight – Vanlig angrep som bruker våpenet du holder i hånda
• Magic – alt fra ild, kulde, torden og meteorer til healing, skjold, resistanse og energi
• Special Ability – Spesialevne, hver hovedperson har sin egen
• Item – Bruk en ting, som en potion for å heale, antidote mot forgiftning osv.
• Flee – Prøve å rømme fra fienden, men miste penger hvis du lykkes.

Hver kamp vunnet gir deg experience points, som akkumulerer til å øke levelet ditt. Levelup gjør deg sterkere, gir deg flere magier, gjør deg raskere, mer motstandsdyktig. Dermed kan du takle vanskelige bosser, og komme videre til enda tøffere bosser som gjør at du må øke nivået mer osv...you get the picture :)

Du tar deg frem gjennom verdenen til fots i starten, før du etter hvert får bedre og bedre kjøretøy, helt til du kan svippe deg rundt hele planeten på nulltid der du måtte traske ivei i de første seksjonene av spillet. Og i lufta finnes det ikke fiender heller :)

Det beste med FF4 er hovedpersonene og historien som rulles opp. Hver hovedperson er veldig forskjellig fra de andre både i design og oppførsel, og du blir virkelig kjent med dem etter hvert. Når en av dem ofrer livet eller blir tatt av dage i andre katastrofer, er det faktisk en tanke trist, på samme måte som når hovedpersonen i en god bok forsvinner. Etter en stund starter du faktisk å mislike �?The great evil�?TM på det sterkeste, og får innmari lyst til å gjøre ende på dem. Eller i hvert fall gjorde jeg det *host*

Får bare avslutte med å anbefale spillet på det sterkeste, og håpe at den nyoppussede GBA versjonen og eventuelle Virtual Console-versjonen får noen ekstra salg ;)

Donkey Kong Country

Utgitt: 1994
Skrevet av: Purity

Det spillet jeg har tilbrakt mest tid med, men aldri eid selv, verken konsollen spillet først kom ut til, eller selve spillet, er Donkey Kong Country. Jeg og min nabo, som hadde spillet og maskinen, tilbrakte mangfoldige timer med dette spillet. Selv om vi var kanskje en smule for unge til spillet, så hadde vi det utrolig gøy selv om vi aldri kom spesielt langt.

Donkey Kong Country er et klassisk plattformspill, der du styrer enten Donkey Kong eller Diddy Kong rundt i en verden fylt med farer, som f.eks. store rotter, pirater, krokodiller, sjøstjerner og forstørrede bier. Disse dreper du enten ved å hoppe eller rulle på dem, eller ved å hive tønner på dem. Spillet foregår på Donkey Kong Island, både over og under vann, og oppdraget ditt er å få tilbake Donkey Kongs bananforråd, som den onde King K. Rool har stjålet. På veien får du hjelp av Cranky Kong, Funky Kong og Candy Kong.

Rundt om i verdenen finner du også en del spesielle ting som gjør spillet mer spennende, som det at du kan ri på et neshorn, en struts eller en sverdfisk, du kan svinge deg i lianer som en ekte apekatt, tønner skyter deg rundt på hele skjermen og du kan også kjøre berg-og-dal-bane i gruvevogner. Dette skaper en fin variasjon i spillet, og det sikrer at du aldri går lei.

Det som er med på å gjøre spillet enda bedre er den mengden arbeid som er lagt ned i grafikken og musikken. Bakgrunnsbildene og figurene er så detaljerte og godt fargelagte, og bruken av en teknikk der bildene først blir lagt i 3D, og deretter overført til et flatt 2D-bilde. Animasjonene er så flytende og flotte at man skulle tro det var noe langt kraftigere enn Super Nintendo spille kjørte på. Grafikken er uten tvil noe av det beste i et Super Nintendo spill noen sinne.

Lyden er også flott, alle lydeffekter er perfeksjonert og lyder akkurat slik de skal. Musikken er tilpasset etter hvor du er i verden, er du i jungelen, midt på natta, i regnet, under vann, eller på et piratskip så høres det virkelig slik ut også.

Spillet har også to to-spiller-moduser, der to spillere kan spille sammen. Den første er �?Two-player contest�?, hvor spillerne spiller banene hver sin gang, og konkurrerer om å bli først ferdig med spillet. �?Two-player cooperativ�? går derimot ut på at spillerne samarbeider om banene. De to spillerne får kontroll over hver sin hovedperson (enten Donkey Kong eller Diddy Kong), og spillerne bytter på å spille, enten ved at den ene tar over når den andre dør, eller ved å bytte hovedspiller som gjøres med et tastetrykk.

Donkey Kong Country var mitt første møte med både spill generelt og med Nintendo. Spillet var nok også grunnen til at jeg fikk min første spillekonsoll noen sinne til jul et år; NES. Siden den tiden har jeg vært en tilhenger av Nintendo, og når Wii endelig kommer ut, tror jeg min trofasthet vil lønne seg mer enn noen gang. Nintendo solgte Rare, som lagde Donkey Kong Country, til Microsoft, og selv om mange Rare spill derfor ikke vil komme til Virtual Console, så har heldigvis Nintendo muligheten til å lansere Donkey Kong til det, siden det er Nintendo som eier rettighetene til Donkey Kong-konseptet. At spillet kommer til VC tviler jeg ikke ett sekund på, for spillet og dets oppfølgere er i senere tid gitt ut til både GameBoy Color og GameBoy Advance, og har solgt ganske bra.

1 2