Forfatter: Einar Holten
Postet den: 17.10.2008

Vi har plukket ut de spillene vi helst ønsker å se igjen på Virtual Console.

Det finnes mange gode spill på Virtual Console allerede. Men vi mangler ennå flere klassikere som vi gjerne skulle ha fått lastet ned.

Dessverre er det ikke sikkert alle kommer, men vi håper noen av disse gode gamle klassikerne en dag blir tilgjengelig. Mange av disse er noen en gamer i dag ikke bør ha gått glipp av. Virtual Console gir deg en mulighet til å se hvordan spill var i de yngre dager hvor presisjon og timing var essensielt. Og samtidig se hvordan en av verdens største underholdningsformer startet. Nedenfor finner du de vi mest ønsker et gjensyn med og som er verdt en investering.

Du skal ha ligget i et solid koma det siste tiåret hvis du som spillinteressert ikke har hørt om Super Smash Bros.-serien. Med to enormt suksessfulle titler på Wii og GameCube har serien etter hvert etablert seg som et av Nintendos flaggskip. Men til tross for stadig mer penere grafikk og online-muligheter er det trolig den helt unike grunnleggende spillbarheten som har gjort serien til en bestselger. Og kanskje er det derfor det første spillet i serien er blant de ti klassikerne vi ønsker oss mest til Wii Shop Channel?

For å gjøre en lang historie kort: Super Smash Bros. er et todimensjonalt slåssespill som handler om å få motstanderen ut av skjermen. Det høres kjent ut, men veien dit er heldigvis noe utradisjonell. For i motsetning til sine konkurrenter dreier ikke Super Smash Bros. seg om knappemosing og atter knappemosing. Her er innviklede kombinasjoner byttet ut til fordel for karakter som kan hoppe, skyte, kaste flammeballer og alt som ellers kan knyttes til Nintendo-universet. For ja, her det selvfølgelig Nintendo-karakterer som står i fokus. Mario, Pikachu, Samus og Fox i tillegg til en rekke andre kjente fjes er samlet for å gi deg den ultimate slåssespillfesten.

Og det greier de. Hver eneste kamp, enten det er to eller fire spiller involvert, byr på intens og useriøs slåssespillmorro. Nå skal det riktignok sies at spillet gjør seg klart best om du har noen å spille med, ettersom enspillerdelen fort kan bli kjedelig i lengden. Det er også verdt å nevne at dette, som første spill i serien er mye mindre balansert enn sine oppfølgere, og du kan regne med å støte på en del bugs mens du spiller. Men i mine øyne er dette noe av det som gjør spillet til akkurat det da skal være – useriøs, nostalgisk moro.


Med sin fantastiske grafikk og nyskapende spillbarhet er plattformklassikeren Yoshi’s Island er selvskreven gjest på vår topp 10-liste over retroperler vi gjerne skulle spilt med Classic-kontrolleren i hendene. For det er ikke uten grunn at spillet den dag i dag føles like friskt og annerledes som det gjorde da det ble lansert til SNES for 13 år siden.

I kjent Mario-stil er det nok en gang en kidnapping som setter våre helter til fots, ettersom Baby Mario søker hjelp hos Yoshi-ene på Yoshi’s Island for å befri sin broren Luigi fra den onde trollmannen Kamek og Baby Bowser. Ikke noe revolusjonerende plott, men det føles likevel deilig å ta en pause fra Bowser og Peach til fordel for et nytt persongalleri.

Til forskjell fra alle tidligere Mario-spill er det nemlig ikke den småfeite rørleggeren du tar kontroll over. I Yoshi’s Island debuterer Yoshi som hovedperson i et plattformspill (riktignok med Baby Mario på ryggen) – noe som selvfølgelig setter sitt preg på spillbarheten. Fra å bare kunne løpe og hoppe, kan du nå sluke fiender og deretter kaste dem rundt i form av egg, hoppe flere ganger i luften og transformere deg om til forskjellige gjenstander. Dette resulterer selvfølgelig i en dypere spillbarhet enn vi er vandt med fra tidligere spill i Mario-serien, men frykt ikke – den gode gamle plattformsjarmen holdes ved like.

Det er vanskelig å sette fingeren på noe bestemt som gjør Yoshi’s Island til en tidløs klassiker som stikker seg ut i en jungel av todimensjonale plattformspill. Sannsynligvis er det summen av en grafikk som ser blendende vakker ut selv i dag, godt banedesign, den fantastiske atmosfæren, og den dype spillbarheten som gjør at du vil vende tilbake til Yoshi’s Island enn så mange ganger for å finne alle hemmelighetene. Vi håper Yoshi og Baby Mario finner veien inn til Wii Shop Channel så snart som mulig!


Starwing (1993) er historien om hvordan Nintendo ble blant pionerene på polygongrafikk. Nintendos konsoll på markedet på begynnelsen av 90-tallet var Super Nintendo, en teknologisk plattform konstruert med spritegrafikk i tankene. Nintendo kommenterte en gang at de ikke forutså hvor tidlig polygongrafikk skulle bli standard i spill. Likevel, sammen med Argonaut Software utviklet de Super FX-brikken, en prosessorbrikke som ble bygget inn sammen med programvaren, altså spillkassettene, og ga SNES økt arbeidskraft. Det første spillet som utnyttet denne teknologien var, nettopp, Starwing. I sin tid en grafisk revolusjon, og et pionerprosjekt innen tidlig polygonbruk i spill. Skjermen ble fylt med hundrevis av polygoner, et ganske imponerende tall på den tiden, men forsvinnende lite sammenlignet med de hundretusener av polygoner i dagens spill.

Spillets lekre grafikk hvilte på en stødig substans av spillbarhet, og dets underholdningsverdi var upåklagelig. Innenfor en filmatisk ramme presenterte Nintendo med Starwing et konsept som i senere iterasjoner ville utbrodere de filmatiske elementene i originalen, med slikt som cut-scenes, grandiose musikkstykker, et karaktergalleri av gode og onde, og fullverdig tale, slik vi så det i Star Fox 64 (kjent som Lylat Wars i Europa).

Selv om Starwing foregikk i en tredimensjonal verden, var bevegelser utover de vertikale og horisontale akser begrenset. Starwing holdt seg til en sjanger kjent som ”on-rails shooter”, som betyr at veien gjennom brettene er predefinerte. På enkelte steder i brettene vil man kunne aktivere forgreininger og slik velge vei, men utover det var det spillet selv som rigid styrte veien fremover. Dette utgjorde derimot ingen begrensning av spillegleden, for eneste måten å kunne utforske hele spillet på, og nå de kuleste brettene, var ved å finne ut hvordan disse forgreiningene kunne aktiveres. Senere, i Star Fox 64, skulle vi få se Nintendo gjøre vellykkede eksperimenter med brett hvor man kunne bevege seg fritt i alle akser, innenfor en avgrenset kvadratisk verden.

Ikke alle Star Fox-produkter etter Nintendo 64-utgaven har vært like godt mottatt av anmeldere og publikum, og selskaper som Namco og Rare har laget spill mer eller mindre basert på Star Fox-universet. Det er likevel en kjensgjerning at Nintendo, med det første Starwing, skapte en franchise som har vokst seg til å være en av selskapets viktigste. Nå nylig har Star Fox-universet hatt en fremtredende plass i Super Smash Bros. Brawl. Her er spillbare karakterer Fox, Falco og Wolf, og lytter du til musikk fra serien i Brawls musikkavdeling, vil nok også du forstå hvilke kvaliteter denne serien innehar på sitt beste.

Det finnes foreløpig ingen hint om at Starwing blir å finne på Virtual Console i fremtiden. Men, gitt spillets popularitet og gode rykte, ser vi det likevel kun som et tidsspørsmål om når Starwing vil dukke opp.


Hvor mange Kart-spill finnes det egentlig der ute? Mange konsollmaskotter har dukket opp i spill hvor et karakterfylt persongalleri har rullet rundt i små go-cart-liknende kjøretøy.

Men før Super Mario Kart (1992) fantes det ingen. Nintendo har vært foregangsfigur på så mangt innenfor spillindustrien. Med Super Mario Kart blandet de bilkjøring med sterke personligheter som allerede var godt kjent blant folk, i verdener basert på etablerte Mario-design. Appellen i spillet var derfor umiddelbar. Grafikken, med Nintendos sedvanlige fargerikhet og personlighet, og den teknologiske løsningen som ble valgt for banedesignet, hadde ikke vært mulig uten SNES proprietære Mode 7. Dette var en teknologi som tillot skalering og rotering av flate bakgrunner, og som så utstrakt bruk på et bredt utvalg av spill til konsollen.

Serien, som har blitt en av Nintendos foregangsfigurer når det gjelder sosiale flerspillerspill, startet med støtte for to spillere samtidig. To spillere kunne konkurrere eller samarbeide, etter hvordan man selv la opp til det, i Grand Prix. Battle Mode, som har dukket opp i samtlige senere Mario Kart-spill, hadde også sin unnfangelse i originalen, og er kanskje fremdeles seriens sterkeste utgave. Fire små brett, og kun to spillere på banen til enhver tid, ga intense spilleseanser.

Super Mario Kart er i bunn og grunn et knakende godt spill, både for én og to spillere. Det er et så godt produkt, at ikke alle dets oppfølgere kan sies å ha forbedret formelen.

Det bør ikke være noen tvil om at Super Mario Kart kommer. Som en av Nintendos aller kjæreste spill, er det ikke annet enn selskapets lanseringsstrategi som gjør at vi ikke har sett det på Virtual Console foreløpig. Ta det med ro, folkens - det kommer.


Noen ganger har man lyst til å ødelegge alt rundt seg, men samfunnets normer overstyrer. Som barn hjalp man gjerne sin kompis med å reise praktbygninger i sandkassen, før man la ut på en altoverskyggende egotripp og sparket hele verket til Blokksberg og forbi, mens kompisen løp hylende hjem til sin mor, forferdet over hva du nettopp hadde gjort. For alle de som fant utløp for sin aggresjon på slikt vis, skapte Rare Blast Corps. (1997), hvis eneste ønske overfor deg er at du tar kontroll over et av spillets mange kjøretøy og ødelegger alt du ser. Absolutt alt.

Spillets plott ble nok sauset sammen på få minutter, men det ga også vidunderlige muligheter designmessig. For det har seg slik at en lastebil, spesialbygget for å frakte atommissiler, her frakter defekte, og lekkende, atommissiler som vil sprenge ved den minste berøring. Fordi det er lekkasje, har lastebilen automatisk satt seg fast til en direkte kjørelinje til området hvor en sikker detonasjon kan gjøres. Valget verden dermed står overfor er derfor enten en atomvinter, eller at folka i Blast Corps.-gruppen pulveriserer alt av hva som måtte være av blokkerende bebyggelse. At dette gjentar seg på brett etter brett er kanskje en smule besynderlig, men ikke noe man skal tenke så mye over. Rare fant en effektiv formel, og beholdt den spillet igjennom.

Noe lignende hadde nok ikke tidligere blitt laget, og det var åpenbart at Rare hadde gode hoder i firmaet sitt som maktet å komme opp med originale ideer. For det er nemlig så deilig forløsende, så fantastisk avslappende, å kunne avreagere, ja utblåse, med dette spillet. Jo mer du ødelegger, jo mer poeng får du.

Akkompagnert av Rares alltid velproduserte lydbilde, og med vakker, effektfull tredimensjonal grafikk, var dette et spill som en samlet spillbransje reiste seg opp og ga honnør til. Noen anmeldere ønsket seg flere brett bygget opp som puzzles, og noen syntes også et av kjøretøyene ble gjenbrukt litt for ofte. Denne kritikken var forståelig, men sluttproduktets helhetlige presentasjon overskygget småfeilene.

Blast Corps. hadde en betydelig mengde brett, et stort antall varierte kjøretøy og roboter, og forlokkende eksplosjoner. Når man var ferdig med å beskytte jordkloden, var diverse andre planeter gjort om til enkeltbrett, gjerne time trial-baner, og med redusert tyngdekraft. Grenseløs spilleglede!

Blast Corps. var også det første spillet på en europeisk Nintendo-konsoll som kjørte i fullskjermmodus. Antagelig var dette et resultat av at utvikler Rare selv var britiske, og ønsket å gi sitt hjemmepublikum en best mulig opplevelse. Nintendo fulgte kjapt etter, og samtlige spill har i ettertid kjørt i fullskjerm. Tusen takk, Rare!

Dessverre får vi nok ikke se Blast Corps. på Virtual Console. Spillet er en av Rares originale IP’er, og Rare eies nå av Microsoft. Det er større sjanse for at det relanseres på Xbox Live Arcade, på samme vis som den kommende relanseringen av det originale Banjo-Kazooie på tjenesten.


Little Nemo er basert på en rimelig surrealistisk tegneserie om Nemos eventyr i drømmeland, noe jeg ikke visste da jeg spilte det for riktig så mange år siden. Leste en anmeldelse av spillet en sommer i det gamle Nintendo-magasinet, som var den eneste kilden til spillinfo på den tiden. Leste sidene i filler helt til vi etter en lang sommer endelig fant spillet i en butikk etter en søken over hele byen (som ble videre komplisert av at jeg spurte etter ”Little Nemo”, mens coveret hadde fem ganger så store bokstaver med tittelen ”Dream Master” som vi oppdaget til slutt…).

Little Nemo er et plattformspill som så mye var på den tiden, separert i seks forskjellige deler av drømmeland som du spiller deg gjennom, før du tar turen til marerittlandet i den sjuende og siste verdenen. Ditt eneste våpen helt til du kommer til den siste banen, er en sekk som inneholder uendelig med sukkertøy. Som våpen er disse heller dårlige, og ”stunner” bare fiendene dine et sekund eller så. Det er en annen bruksmetode som du vil få mer bruk for: Underveis finner du vennlige dyr blant fiendene, som du kan mate med sukkertøy. Når de får nok sovner de og blåser en boble fra munnen, som betyr at du kan berøre dem og overta egenskapene deres. Noen av dyrene kan du ri på, mens andre omslutter deg som en drakt.

Det er mange dyr du kan bruke underveis: Frosken gjør at du kan hoppe høyt og samtidig hoppe på fiender, firfirsla gir deg evnen til å gå opp loddrette trær og klemme deg gjennom små åpninger, gorillaen kan klatre og slå fiender med knyttnevene. Humla kan fly og skyte brodder, mens eremittkrepsen kan grave seg ned i havbunnen. På hver bane må du finne en viss mengde nøkler, og dersom du ikke har alle når du når slutten må du pent gå tilbake gjennom banen og finne de du mangler.

Spillet er litt beryktet for sin tredje verden, der du befinner det om bord på et leketog og må holde deg i livet til togreisens slutt. Dette krever at du omtrent vet hvor alle fiender og hindre på banen befinner seg, og er en tålmodighetsprøve av de sjeldne dersom du ikke har spilt den før. Little Nemo skilter med mange varierte verdener, fra soppskogen der du starter, via en magisk hage, innom toget og videre gjennom en undersjøisk lagune komplett med sunket skip. Etter opp-ned landet er det endelig tid for marerittlandet, der Nemo endelig tar i bruk staven han har hatt på ryggen gjennom hele spillet. Denne skyter energikuler, og gir den siste banen en litt annen spillestil enn de andre.

Et vakkert og utfordrende spill, som alle gamle spill er det spesielt for de som var der da det originalt kom ut. Som alle lisensierte spill er det desverre usikkert om det vil komme til VC, men man kan da håpe...


Duck Tales var et annet plattformspill som kom ut i NES’ens glansdager. Lisensierte spill var veldig populære på den tiden, og Capcom ga ut mange spill basert på Disney-figurer med mange gode resultater. Spillet følger Skrue McDuck på jakt etter penger gjennom forskjellige lokasjoner gjennom verden, i tillegg til en tur til månen. Ikke den helt skjellsettende historien, men utførelsen er atskillig bedre. I motsetning til mange andre spill fra den tiden er Duck Tales lagt opp slik at du kan takle banene i den rekkefølgen du selv vil. Det er dog visse restriksjoner, som at noen av banene sender deg til en annen et stykke inn for å finne en nøkkel for å fortsette, men som regel kan du velge den du vil. Gruver i Afrika, gamle slott i Transylvania, Himalaya, og Sør-Amerikanske jungler er noen av stedene du vil bevege deg gjennom.

Til hjelp mot de mange fiendene har Skrue skaffet seg en kraftig hoppestokk til erstatning for sin vanlige stokk, som gjør at du vil tilbringe store deler av banene med å hoppe rundt. Dette er en veldig morsom funksjon i spillet, og er med på å bidra til en litt unik spillestil. Hopper du på en fiende uten å bruke stokken blir du skadet, så det er i din beste interesse å bruke den så mye som mulig. Du kan også slå stokken som en golfkølle mot ting du er nær.

Gjennom spillet får du hjelp av de kjente fjesene fra tegnefilmserien, fra Ole, Dole og Doffen til Rotor McKvakk og huleboeren Bubba med flere. De bidrar med tips til å finne hemmeligheter eller nøkler og gjenstander som du trenger for å bevege deg gjennom de forskjellige banene. Hver bane avsluttes av en boss, som kan variere fra avskyelige snømenn, magiske statuer eller gode gamle Magica. Poenget med alle banene er å samle sammen så mye penger som mulig, som varierer fra små og store diamanter overalt gjennom banene, samt en mye mer verdifull skatt for å ta sluttbossene. Det er også skjulte skatter som du ikke trenger å finne, men som vil gi deg mye ekstraverdier dersom du finner dem. Jo flere penger du samler jo bedre blir slutten, så det er i alles beste interesse å samle dem opp. Det kryr av hemmelige veier og skjulte rom på banene, så du skal spille gjennom dem en del ganger for å finne alle sammen.

Etter å ha tatt alle banene og samlet alle de forskjellige store skattene (som inkluderer Ghengis Kahn’s krone og månens grønne ost…), vil de bli stjålet fra deg på mystisk vis, og du må ta en siste sluttboss for å berge dem og få valuta for all innsatsen.

Duck Tales har fargeglad grafikk med detaljerte fiender og terreng, og et veldig memorabelt lydspor (Musikken fra månen ble senere en favoritt for remixere som lager nye versjoner av musikk fra gamle spill) som driver deg frem mot slutten.

Sjanse for at det kommer ut: Lisensierte spill har lavere sjanse til å komme ut på VC enn orginale spill på grunn av kostnadene for nylisensiering, men siden vi allerede har fått Turtles-spillet kan det skje...


Turtles ble gjenopplivet i 2003 som både TV-serie og spillform. Dessverre kunne ikke spillet måle seg med det beste actionspillet i serien, Turtles in Time. Det tok en stund før Konami klarte å perfeksjonere formelen. I 1988 kom de med originale Turtles om var mer plattformorientert. Kort tid etter kom Teenage Mutant Ninja Turtles på NES, basert på arkadeversjonen, som startet suksessformelen. Selv om det hadde samme navn som det første hadde de ikke noe med hverandre å gjøre. Slåssingen var ikke ren 2D – denne gang kunne du bevege deg opp og ned på brettet langt mer fritt. Nå var det mer action og spillet baserte seg mest på å ta ut enkle fiender helt til man kom fram til bossen som oftest var en hard nøtt.

Vi hopper litt fram i tid og til 16-bit generasjonen. Konami ville prøve seg igjen å gjøre spillserien bedre, Igjen baserte SNES-versjonen seg på arkadespillet med samme navn. Og resultatet ble kanskje et av tidenes beste action-spill.

Det unike med Turtles in Time er ikke bare den langt bedre spillbarheten, men det er variasjonen og de fantastiske banene som du fikk oppleve. Du kan lett sammenligne dette med Mario Galaxy på sett og vis. I motsettning til Mario Galaxy som hadde galakser med forskjellige settinger, hadde Turtles in Time forskjellige tidsepoker. Noen baner lot deg kjempe i dinosaurenes tid, på piratskip og også i framtiden. Og samtidig møte de gode gamle klassiske skurkene i Turtles-universet. Større underholdning skal du lete lenge etter.

Tilbake til spillbarheten. Turtles in Time hadde noe ganske grensesprengende på den tiden. Ikke fordi det var en revolusjon, heller en detalje som få spill gjorde på den tiden. Nå avslører jeg noe av handlingen, men du får bare bite det i deg. I møtet med Shredder før du kastest ut i tidsreisen forventer du en standard kamp mann mot mann, men neida ikke her. Shredder tar sitt våpen og plutselig snur den seg og du ser Shredder bak hans rygg og dekker deler av skjermen. Uten å ha sett i manualen og erfart det tidligere, tenker du lett – hva i alle dager gjør jeg nå!? Mer genialt får du det ikke, du kaster fiendene mot skjermen med et enkelt spesialangrep. Jeg husker selv hvor rått dette var på den tiden. Et av de mange tingene som gjør Turtles in Time til det beste Turtles-spillet noensinne.

Det første Turtles-spillet er allerede ute på Virtual Console. Trolig er det bare snakk om tid før du får sjansen til å spillet det beste Turtles-spillet i serien.


Snipp og Snapp er to meget kjente karakterer i Disneys univers. Selv om de kanskje er mest kjent i sammenheng med Donald, har de en langt større rolle i Rescue Rangers – hvor de løser mysterier og stopper erkefienden Fat Cat.

Da populæriteten var høy kom det ut et spill på NES basert på denne serien. Og resultatet ble et av de aller beste plattformspillene, men som kanskje ikke ble like kjent som f.eks. Mario og Megaman. På mange områder minner dette spillet på Mario, men har elementer i fra Super Mario 2 (ikke Lost Levels) som kom ut i USA og Europa. Her kan du plukke opp kasser, epler og annet for å bruke som et våpen. Du kunne også gjemme deg i kassene. Dette gjorde lite nytte, annet enn å skade fiender når de rørte deg. En sjarm var der riktignok når man så de små øynene utpå kassen.

Noe som også gjorde Chip & Dale Rescue Ranger på NES så utrolig bra var ikke bare spillbarheten og den gode variasjonen av plattformelementer. Musikken var meget god til å være på NES. Kjenningsmelodiene var lett å kjenne igjen.

Et annet stort pluss var muligheten til å spille i lag som Snipp og Snapp. Dette gjorde spillet til en fantastisk opplevelse med en venn. Å møte spillets enorme hovedskurker kunne alltids trenge en partner. I enkelte sekvenser vil du også få hjelp av de andre vennene i Recue Rangers. Blant annet den vesle fluen Zipper som tok ut alle fiendene på skjermen i en periode.

Chip & Dale Rescue Ranger var en av de aller beste plattformspillene på NES, men kom dessverre i skyggen av større titler som Mario, Sonic og Megaman. Et spill man absolutt bør vurdere som et godt alternativ på Virtual Console.


Contra er nok mest kjent i Europa som Probotector. For å tilpasse seg Europeiske aldersbestemmelser skiftet spillet over fra å ta livet av mennesker til å skyte roboter. Også hovedpersonene fikk denne robotbehandlingen. Eneste organiske igjen ble sistebanen, som ble lik originalen. Siden denne har et utenomjordisk preg. Og dermed fikk det en ny tittel som passet dette, nemlig Probotector. Den japanske utgaven av Contra inneholder også korte filmsekvenser og et kart, men disse ble fjernet på grunn av plassmangel. Den japanske kassetten inneholdt nemlig en mer avansert brikke som hadde mer plass enn den amerikanske og europeiske.

Bortsett fra dette er jo heldigvis begge spillene identiske og man får oppleve et spill man fort kan bli hekta på. Spillet er kort, men actionpakket med våpen og nok av fiender å hamre løs på. Det som i senere tid kjennetegner disse spillene er adrenalinpumpende action du sent vil glemme. Nå er originalen ikke så intens som de tre andre spillene i serien – selv om det for nybegynnere kanskje ikke er det enkelste spillet. Etter en stund vil du straks lære deg taktikken og ta glede av Contra.

Det som gjør Contra til en minneverdig opplevelse er variasjonen i banene, selv om det er få, musikken og bosskampene. Og på veien finner du mange våpen å plukke opp. Alt fra maskingevær, laser og et genialt våpen kalt spreadgun. Disse kan også kombineres med en hurtigsskytsoppgradering. Hvilket gjør spesielt spreadgun til spillets aller beste våpen. Noe som også skiller Contra noe fra spill i samme sjanger på NES er at det faktisk har noen baner hvor du får en 3D-effekt. Ikke spesielt imponerende i dag, men når spill stort sett var flate på den tiden var det meget imponerende.

Contra er også et spill du vil ha glede med sammen med en venn. Om du plukker opp Contra utfordrer jeg deg til å klare spillet med en venn med spillets 3 liv. Nei, det er ikke lett. De som derimot er like kjipe som meg, kan jukse litt. Eneste stikkordet jeg gir deg er ; Konami-koden. Hvilket gir deg 99 liv. Jeg kan ikke garantere at du fullfører med så mange heller, derimot kan jeg garantere at Contra er et spill som vil underholde deg samme hvor god du er.

Diskuter dette i forumet

Artikler fra forsiden Nintendo med TV-kanal WiiWare uke 1 Intervju med de Blobs komponist Virtual Console uke 52 God jul og godt nytt år Europa får Secret of Mana på VC Factor 5 legges ned Oppgang i spillbransjen WiiWare uke 51 Broken Sword remake til Wii

Annonsering fra forsiden Sonic Unleashed omtale Er Sonic tilbake slik vi husker ham denne gangen? Les mer»