Forfatter: Carl Philip Wahlberg Lund
Postet den: 14.04.2008

Verdens bestselgende datamaskin er nå en del av Virtual Console. Les om Commodore 64 her.

Commodore 64: Her var alt som kunne eies av Commodore 64 (C64) ut i sin tid (foto: classiccmp.org).

Introduksjon
Familien med Commodore-produkter er ganske stor, og strekker seg over utallige variasjoner. Denne featuren skal heller konsentrere seg om Commodore 64, maskinens tilbehør, og et utvalg spill.

Commodore 64 er, ifølge Guiness’ Book of World Records, verdens mestselgende personlige datamaskin med 30 millioner solgte eksemplarer. Maskinen hadde mye talende for seg da den kom i 1982. I motsetning til andre datamaskiner som ble solgt i elektronikkbutikker, ble Commodore 64 også solgt i mange andre typer butikker, og dette bidro stort til dens tilgjengelighet på markedet. Maskinen kostet 595 dollar, som var svært konkurransedyktig på den tiden til å være en datamaskin. Dens primære bruk, selvsagt, ble som spillemaskin.

Grafikk og lyd
Med grafikk- og lydkapasitet som kun var utfordret av Ataris 8-bits-serie, og med 64KB RAM, var Commodore 64 en kraftig maskin. Lydchippen SID, som i dag er legendarisk, ble utviklet av Bob Yannes, en mann som var av den oppfatning at andre lydchipper i samtiden var ”åpenbart primitive… designet av folk som ikke ante noenting om musikk”. Og det er sant, lyden fra en Commodore 64 var øyeblikkelig gjenkjennelig. Det er ikke så lett å forklare hva som kjennetegner C64-lyd, men SID-chippens egenskaper kunne skape lyd som opplevdes som mye mer livlig enn hva NES, Atari og andre konsoller i samtiden kunne produsere. Det beste er å høre på disse lydfilene:

- The Last Ninja – Level One
- Out Run – Magical Sound Shower
- Paperboy – Route Music
- Defender of the Crown – Title Track
- Warhawk – Main Theme

NB: Du må velge "kopier link" og "lim inn" i nytt adressefelt i nettleseren din, eller slå av "referred logging" i nettleseren.

Disse filene er riktignok i midi-format og kan ikke genuint gjenskape den særegne SID-lyden, men man kan høre kompleksiteten i sangene, samtidig som man lar seg fange av hvor fengslende de er. For de interesserte finnes det programmer på nettet som kan spille av SID-filer og gjenskape den autentiske klangen.

SID-chippen har opparbeidet seg kultstatus, og brukes fremdeles i dag i diverse musikkmiljøer. Flere navn er knyttet opp til musikken i Commodore-spill, og Rob Hubbard, Ben Daglish og Martin Galway er noen av dem. Rob Hubbard lagde musikk til en lang liste med spill, deriblant Warhawk, Monty on the Run og International Karate. Mye av Hubbards og Daglishs musikk er blitt covret av det danske bandet Press Play On Tape, et band som utelukkende lager musikk basert på Commodore-spill. De har spilt på blant annet The Gathering flere ganger og kan få enhver 30-åring til å felle tårer av ren nostalgi når de setter i gang. Hør deres versjon av Out Run her. Hvordan de tolker Warhawk kan høres her.

Hardware
Innmaten i Commodore 64 var huset i selve tastaturet. Det er derfor tastaturet ser en smule klumpete ut, men dette var en plassbesparende løsning og gjorde maskinen ganske portabel. Den kunne kobles både til monitor og TV-apparater, og sistnevnte mulighet gjorde den til en veldig vanlig gjenstand å ha i stuen.



Det var tre forskjellige måter å laste inn et program på. Den billigste måten var ved hjelp av en Datasette – en kassettspiller som leste av programmer lagret på magnetiserte bånd. For de av dere som synes lastetider på PlayStation er en av den nyere sivilisasjons største blødmer, er dette ingenting i forhold til lastetider på en Datasette. Hver Datasette kom med en mekanisk, tresifret teller. Kassetter med forskjellige programmer på, hadde i det medfølgende heftet beskrevet hvor langt frem det måtte spoles for å laste inn et bestemt program. En lastetid på flere minutter var helt vanlig, når overføringshastigheten var på rundt 50 bytes/sek. Standard lagringsplass var 200 kilobytes på en kassett med 30 minutters bånd på hver side. Prøvde man å spille av en slik kassett i en vanlig kassettspiller, hørtes det ut som pinefullt kattejammer.



Men i motsetning til dagens overveiende hendelsesfattige lasteskjermer, var en Commodore 64-innlastningsskjerm alltid full av regnbuefarger, grafikk og tekst som bølget seg over skjermen. Noen ganger var slik tekst signaturen til folk som hadde ”cracket” spillet. I denne videoen kan du se innlastingen av The Last Ninja II, akkompagnert av skiftende grafikk og slående musikk. Som man kan se av videoen tar denne innlastingen seks minutter, og i undertegnedes egen barndom var dette en ypperlig mulighet til å lage en kopp te eller en skive toast.



En annen, og mye raskere metode, var diskettstasjon. Disse stasjonene brukte disketter av størrelse 5¼”. Dette var også dyrere, men den som hadde diskettstasjon i gata var utvilsomt mer populær enn den som hadde kassettspiller. Diskettene var flatere og større enn 3½”-diskettene som inntil nylig var vanlige på PCer, og langt mindre robuste. Så myke var de, at de fint kunne bøyes med liten anstrengelse. I dag er denne teknologien selvsagt utrolig treg, men sammenlignet med kassettspilleren var det likevel mye raskere. Diskettstasjonens serial bus var langt fra optimal, hvilket var en hovedårsak til lange lastetider også her. Epyx utviklet en FastLoad-cartridge, som ga maskinen øyeblikkelig tilgang til nødvendige data. Dette økte lesehastigheten rundt fem ganger, og gjorde livet mer effektivt for utålmodige brukere.



Dette leder oss over til den tredje inputmetoden: cartridge. Catridges inneholder ROM-brikker, og ble plugget inn på C64s bakside. En av ROM-brikkens egenskaper er at data kan streames av formatet kontinuerlig og umiddelbart. Dette gir en meget rask dataoverføring, og er grunnen til at samtlige spillkonsoller som brukte dette formatet ikke har lastetider, inkludert alle Nintendos konsoller til og med Nintendo 64. Det ble ikke utgitt så mange spill på cartridge til Commodore 64. Det er et dyrt format, men flere programmer som utvidet maskinens funksjoner ble utgitt.



Et symbol på 80-tallsspilling er Competition Pro. Dette er en ikonisk joystick lansert på midten av 80-tallet. Den var hardfør, nøyaktig og fungerte til Commodore 64, Amiga, Atari og et par andre konsoller, siden disse brukte en standard DE-9-kobling. Joysticken hadde bare to knapper og disse hadde samme funksjon. Competition Pro var designet slik for å være like tilgjengelig for venstrehendte som for høyrehendte. Alle Commodore-spill bygget altså sine kontroller rundt et inputsystem som kombinerte åtte retninger med én knapp. Competition Pro sitt design var standard inntil joypads ble mer populært med lanseringen av NES og Master System. En god del spill på Commodore 64 krevde at joysticken måtte ristes frem og tilbake meget fort, for eksempel hvor dette skulle overføres til løping i spillet, slik som i 100m løp i Summer Games. Til dette fungerte Competition Pro veldig godt grunnet sitt design. Spill som var avhengig av dette, kan nok få et spillbarhetsproblem med kontrollene som er til Wii, så la oss håpe på en USB-versjon av Competition Pro som er kompatibel med Wii.

Når C64-spill nå kan kjøpes på Virtual Console, kartlegges kontrollene til det digitale styrekorset, samt én av Wii-kontrollens knapper. Samtidig er det i Wii-versjonene programmert inn et digitalt C64-tastatur, som kan kalles opp når som helst, og hvor forskjellige tastetrykk kan utføres hvis nødvendig. På Wii vil det heller ikke være lastetider. Et slag i trynet for ekstra hardbarkede nostalgikere, men en nødvendighet i dagens effektivitetsforventende samfunn.

Populære spill
Commodore 64 var hjem til en anselig stor mengde klassiske spill. Her skal bare nevnes et par av dem, og aller først The Last Ninja. Godt hjulpet av et stemningsgivende musikkspor du kan lytte til i denne featuren, gikk The Last Ninja hen og ble kanskje det mest suksessrike spillet på Commodore 64. På utvikleren System 3 (nå Studio 3) sine egne hjemmesider beskrives spillet som det mest suksessrike, originale spill som skulle komme på maskinen, med over 750 000 solgte eksemplarer i Europa, og over to millioner internasjonalt, inkludert salg på andre spillformater. Det er ingen i dag, som hadde en C64 i sin ungdom, som ikke har hørt om The Last Ninja. La oss håpe at det kommer på Virtual Console ganske snart. I følge et intervju i australske Nintendo Gamer fra juni 2007, med Studio 3-sjef Mark Cale, er en remake av The Last Ninja 1,2 og 3 på vei til DS og Wii.



Vi har allerede fått International Karate på Virtual Console, men det er oppfølgeren IK+ som skulle finpusse på konseptet. Capcom skal ha sagt at IK+ var inspirasjonen bak Street Fighter II. IK+ har bedre grafikk enn forgjengeren, men bare én bakgrunn. Denne bakgrunnen er til gjengjeld veldig detaljert og godt animert, og det er alltid noe som skjer i bakgrunnen. Her kunne man også trykke på diverse taster på tastaturet, som deretter ga utslag i spillet. Trykket man på ”T”, ville samtlige spillere miste buksene sine. Mange slike hemmeligheter var programmert inn i spillet, og tilførte det hele en god dose humor. Etter å ha spilt to-tre runder kom man til et bonusbrett. Her ble man utstyrt med et skjold som man skulle stoppe innkommende, sprettende kuler med. Dette startet sakte, men gikk snart fortere, og stoppet enten når man fikk en av kulene i hodet, eller hadde så kjappe reflekser at alle kulene ble kontret. Lydsamplene i spillet skal være tatt fra Bruce Lee-filmen Enter The Dragon. Et fantastisk spill, så la oss krysse fingrene for en VC-versjon.



Vi kommer selvsagt ikke utenom Summer Games (1984), Winter Games (1986), World Games (1987) og California Games (1987). Disse spillene var også utrolig populære på Commodore 64 og ga Epyx stor suksess.



Hvert spill samlet populære friidrettsøvelser tilhørende sesongene eller regionene titlene refererte til. I World Games kunne man dermed ri på okse i USA, kaste tømmerstokker i Skottland, løfte vekter i Russland, stupe fra klipper i Mexico, og prøve seg på sumobryting i Japan. Siden vi allerede har fått California Games på Virtual Console, er det sannsynlig at også de andre spillene i serien vil komme.



Et siste spill verdt å nevne er The Great Giana Sisters. Et tydeligere plagiat har sjelden blitt sett, enn da dette spillet kom ut i 1987. Likhetene til det originale Super Mario Bros. er så store, at distributøren Rainbow Arts ble tvunget til å trekke det fra markedet umiddelbart etter lansering, som følge av Nintendos truende advokater. I The Great Giana Sisters kunne man knuse murstein etter å ha tatt en power-up, og fiendene i spillet hadde en slående likhet til fiendene i Super Mario Bros. Til og med brettdesign og bakgrunner var tilnærmet likt. Om Nintendo tillater dette spillet på Virtual Console, er ironiens rundlek komplett.



Commodore 64 i dag
Commodore 64 har en sterk tilstedeværelse også i vår samtidige popkultur. Tidligere i artikkelen er bandet Press Play On Tape nevnt. Navnet deres er hentet fra beskjeden som kom opp på skjermen når man tastet inn ”LOAD” og trykket ”retur”, i forberedelsene som måtte utføres for å laste inn spill fra kassett. Hos Overclocked Remix legger folk ut mikser av musikkstykker fra et stort utvalg spillplattformer, deriblant Commodore 64. I 2004 lanserte Tulip C64 Direct-to-TV, en joystick med innebygde spill som kunne kobles direkte til TV-apparatet, og ifjor ble varemerket Commodore Gaming opprettet. Under dette navnet selges høytytende PCer spesialbygget for spilling.

Commodore 64 er en av 80-tallets største elektroniske suksesser. Det er et stort stykke historie vi nå får servert på Virtual Console.

Diskuter dette i forumet

Artikler fra forsiden Nintendo med TV-kanal WiiWare uke 1 Intervju med de Blobs komponist Virtual Console uke 52 God jul og godt nytt år Europa får Secret of Mana på VC Factor 5 legges ned Oppgang i spillbransjen WiiWare uke 51 Broken Sword remake til Wii

Annonsering fra forsiden Sonic Unleashed omtale Er Sonic tilbake slik vi husker ham denne gangen? Les mer»